Som tidligere beskrevet (for over et år siden), har jeg gått til anskaffelse av en epapir-skjerm på 2.7", med det formål for øye å montere den ved siden av dørskiltet mitt på jobb, for å kunne benytte den som en slags status-skjerm. Dørskiltet mitt er montert på en glassvegg, og både min medkontorist og jeg er flittige brukere av whiteboard-tusj til å notere ting som "Er på Gløshaugen resten av dagen", eller "Ferie i juli" eller denslags, så tanken er å benytte denne skjermen til en mer dynamisk versjon av det samme. Et idéelt opplegg hadde kanskje vært å koble den til Outlook-kalenderen min, så den til enhver tid kunne vise hva jeg (normativt sett) driver med.

Den opprinnelige planen var å styre skjermen via en kombinasjon av en raspberry pi og en arduino, men da jeg begynte å prøve meg frem innså jeg kjapt at dette vår en dårlig idé, fordi arduino programmeres i C, og krever mer tålmodighet enn jeg har. Jeg brukte kanskje en times tid på å prøve å finne ut hva som var feil med en header-fil som så helt kurant ut for meg, før jeg sa fuckit, hvorfor skal jeg egentlig forholde meg til headerfiler uansett? Er ikke hele opplegget med å holde to kildekodefiler i sync en fantastisk dårlig idé, som dessuten bryter med en av de bedre læresetningene innen programmer, noe om «single point of truth», etc? Vi lever ikke akkurat på 70-tallet lengre, det er ingen grunn til at kompilatoren skulle trenge en lett headerfil for å sjekke om jeg forholder meg til funksjonssignaturene mine (fortran får det til uten headerfiler), og dessuten liker jeg å leve på kanten.

Jeg vurderte så å bare koble skjermen rett på en raspberry pi, men av estetiske hensyn føltes ikke dette helt riktig, siden pien er minst like stor som skjermen. Og der ble prosjektet liggende, helt til jeg oppdaget pyboard, en bitteliten sak som kjører python rett på jernet. Fordelen med pyboard er at det kjører python, og dermed er det like lett å programmere som en Raspberry Pi. Ulempen er at pyboard har latterlig mye mindre lagring og minne. En annen ulempe er at jeg fant et pythonbibliotek for å styre epapirskjermen fra en Raspberry Pi, men det krevde mer innsats (eller muligens innsikt) enn jeg var villig til å legge i det å oversette det til pyboard. Det jeg derimot gjorde var å poste på et pyboard-forum, for å spørre om noen kjente til en oversettelse, og en god stund senere dukket det opp et svar fra en fyr som hadde laget en port selv: micropython-epaper.

Så, for en ukes tid siden, bestemte jeg meg for å sette planen ut i livet før ferien. Jeg fant frem loddebolten og monterte pin-headere på pyboarden, koblet alle 14 ledningene etter oppskriften, lastet ned og kopierte over biblioteket, og sannelig fungerte det ikke. Neste trinn var da å vise noe fornuftig på skjermen, på et eller annet vis knyttet til det jeg driver med. Min opprinnelige plan var å konstruere et bilde med tekst fra kalenderen min, og så laste over bildet. Imidlertid satte minnebegrensningen en stopper for den delen av planen, så løsningen ble å bruke muligheten som ligger i micropython-epyper for å skrive tekst. Og ettersom jeg kjører linux på kontormaskinen min så jeg heller ikke spesielt lyst på å få tak i informasjon direkte fra Outlook, noe jeg løste ved å rett og slett skrive ut stacken min til skjermen.

Våkne lesere husker naturligvis stacktracker, antiproduktivitetsverktøyet jeg lagde for for et års tid siden, for å legge til rette for forstyrrelser av avbrytelser i hverdagen. Jeg har ikke akkurat vært veldig flink til å bruke det, men nå har jeg i allefall et insentiv for å endre på dette, siden stacken min er synlig for alle og enhver på utsiden av døra min, inkludert nå når jeg er på ferie. Inntil videre har jeg en lokal stack på hver maskin, og det gir på en måte mening ettersom man har et visst skille mellom jobb og private gjøremål, men to separate stacker som man kunne synce på et vis mellom maskiner kunne også ha noe for seg. Følg med, følg med, en vesentlig forbedret utgave av stacktracker dukker muligens opp i nær/fjern fremtid.