Jeg anser det som relativt sannsynlig at skisesongen er over for min del, om jeg ikke virkelig skulle få ånden over meg og hive meg med noen av mine mer moderne friluftsorienterte venner på en såkalt «topp tur». Og det høres jo topp ut, for all del, men jeg merker at jeg blir litt skeptisk når skituren starter med en tretimers biltur. Jeg er rett og slett bortskjemt hjemmefra med muligheten til å ta på skiene rett utenfor døren.

Uansett, skisesongen er antagelig over, og det er på tide med en liten oppsummering. Vinteren startet relativt sent i Trondheim, jeg mener å huske jeg syklet på sommerdekk til langt ut i november, og det var vel essensielt umulig å gå på ski i Trondheim før jul. Jeg har hørt at de lagrer snø i store hauger under bark i Granåsen, og at de så sprer dette tynt utover en asfaltert løype sånn i oktober en gang, så de aller ivrigste kan få på seg skøyteskiene, men jeg forstår det slik at det ble 10 grader og regn senere den uken, så det var nok begrensede muligheter selv for de ivrigste.

I Molde må det nok ha falt litt snø i løpet av desember, men da jeg kom hjem til jul var det fint lite igjen. Tangen og jeg tok en fottur opp til Øverlandsvannet på julaften, og da var det bare is i løypene. Og da tenker jeg ikke på is som i snø med litt store krystaller, men skikkelig holke som er vanskelig å gå på. Jeg tok med meg skiene hjem til jul, men jeg fikk altså ikke bruk for dem, og i et øyeblikks villfarelse satte jeg dem igjen her da vi dro oppover igjen etter nyttår. Ikke særlig smart, skulle det vise seg, for i midten av januar begynte det å lave ned i Trondheim.

Etter ha takket nei til opptil flere skiturer, på dager som oppfylte selv mine strenge krav til skiføre, dro jeg i midten av februar en tur til Molde, og fikk lagt inn sesongens første skitur. Føret var skare med 5 - 10 cm nysnø på toppen, så det kunne vært bedre, men fordelen med hardt underlag er at det er mer fatbike-vennlig, og dermed ble Tangen med på turen. En ypperlig tur, med kaffe på Skihytta, kanelbolle og mer kaffe i en solvendt helling, og en eller to fine telemarksvinger.

Denne gangen var jeg smartere og tok med skiene tilbake til Trondheim, og det viste seg å være en god idé. Jeg skal ikke akkurat skryte på meg å ha vært voldsomt aktiv på ski i vinter, men jeg ble i allefall med mine gamle med-stipendiater Ingar og Paul Anton på en tur i Bymarka. Det var en klassisk utfartsdag med nydelig vær og masse folk og unger og alt mulig. Vi passerte en hytte, jeg tror det må ha vært Elgsethytta, og der var det kø ut døra og bortover tunet. Heldigvis er vi rutinerte turgåere, så vi hadde kaffe på termos og lyst til å vandre. Vi svingte ut fra de oppkjørte løypene og satte kursen mot Storheia. Der oppe var det forsåvidt også en del folk, skjønt langt færre enn i lavlandet. Nedkjøringen, i den grad det kan kalles en nedkjøring, var fin, med innslag av telemarksving, men jeg må si Bymarka er litt vel flat etter min smak, for ikke å snakke om at tregrensen går i overkant høyt. Nå er ikke akkurat Moldemarka full av spisse fjelltopper heller, men der finner man i allefall 150 - 200 høydemeter med snaufjell, noe som passer meg utmerket.


Og det bringer oss tilbake til nutiden, og påsken. Værmeldingen var ikke veldig lovende forrige helg, men jeg tok med ski nedover likevel, ettersom jeg vet at jeg ville vært maks bitter om været slo til og jeg sto der uten ski. Det har skjedd før, både til jul og til påske, at utsiktene har vært heller labre, før man plutselig har våknet til 20 cm nysnø en morgen. Og sannelig, da jeg våknet på onsdag snødde det tett. Det lettet mens jeg lagde kaffe og spiste frokost, og klokken ni la jeg avgårde i retning Skihytta. Jeg har tidligere aldri følt at dette med skismurning er noe stress, jeg har alltid smurt med to lag blå og ett lag lilla, og det har alltid funket fint. Jeg innser imidlertid at grunnen til at dette alltid har funket fint er at jeg typisk bare går på ski når det er småkaldt med litt nysnø, og på onsdag lå temperaturen rundt null, så jeg fikk virkelig utfordret mine evner som skismører. Jeg prøvde først med en kombinasjon av lilla og rosa, men det viste seg å ikke duge. Når det flatet ut etter den første nedoverbakken ble jeg pent nødt til å stoppe og legge på to lag med rød voks, men det funket til gjengjeld utmerket helt til jeg la på fellene da jeg begynte oppstigningen.

Skihytta er åpen søndager og andre hellige dager mesteparten av året, men onsdag er som kjent ikke en hellig dag, så jeg gikk videre i retning Tusenårsvarden på Moldeheia. Da jeg kom frem dit hadde det klarnet helt opp, så jeg satte meg i sola i ly av varden, og det var egentlig helt perfekt. Hvis jeg skal klage litt kunne jeg kanskje påpekt at det hadde gjort seg med litt mer nysnø, 5 cm oppå hardt underlag er litt lite synes jeg, men da er jeg ganske kritisk. På vei ned innså jeg at jeg hadde truffet et tre-timers vindu med perfekte forhold. Hadde jeg gått litt tidligere hadde jeg ikke fått sol på toppen, og hadde jeg gått litt senere hadde nysnøen allerede begynt å smelte. Da jeg kom ned igjen i lavlandet hadde nysnøen som to timer tidligere lå i trærne allerede falt ned, og føret var mer klassisk påske, med store iskrystaller. Faktisk var forandringen så stor at jeg ikke fikk noe særlig feste samme hvor mye rød voks jeg klinte på, så fra Øverlandsvannet og opp så jeg meg nødt til å legge på fellene igjen.

Det har ikke kommet noe mer snø etter dette, så selv om påsken kunne vært bedre rent skiføremessig vil jeg si at utnyttelsesmessig kunne den knapt vært bedre. Det var riktignok veldig fint vær i går ettermiddag, så om jeg hadde vært litt mer på hugget, og villig til å kjøre et lite stykke, kunne jeg sikkert funnet meg en topp og gått på tur på. Nuvel, det får bli neste år. Eller noe.