Ettersom jeg har tilbragt en del tid i Storbritannia siden Camilla flyttet hit for å begynne på mastergraden høsten 2006, har jeg fundert på om det hadde vært en god idé å prøve seg på litt bilkjøring. Ikke at bilkjøring i seg selv egentlig er en god idé, det er åpenbart bra å greie seg uten, men det er ikke til å komme unna at det åpner visse muligheter når det gjelder å besøke områder med svakt kollektivtilbud. Jeg har imidlertid alltid slått fra meg idéen, ettersom venstrekjøring virker veldig skummelt. Jeg har syklet litt i Edinburgh, i 2009, og det å sykle langs venstresiden av en vei er naturligvis ikke noe problem, men jeg merket fort at når jeg svinger 90 grader i et kryss er det veldig naturlig å time svingen slik at man legger seg pent inn i høyre felt etter krysset, og én eneste slik tabbe kan fort bli ganske lei når man kjører bil.


Nå skriver vi 2015, og jeg har blitt litt eldre og mer arrogant (eller selvsikker, som det heter på fint). Jeg føler meg også langt tryggere på dette med å skifte felt og slikt etter at jeg kjørte Interstate 405 forbi Los Angeles i rushtiden, i 2012, så tiden var kanskje moden for en ny utfordring. (Jeg ser at jeg nå muligens bruker et språk man kunne brukt om store bragder som å bestige fjell eller krysse Antarktis, men jeg tenker ikke på meg selv som en veldig dyktig eller erfaren sjåfør, så det føles litt sånn.) Da Jørgen foreslo en spasértur langs deler av kysten av Devon og Cornwall innså jeg derfor kjapt at bil ville være en relativt lettvint måte å komme seg dit på (sammenlignet med en serie av tog og busser), og foreslo leiebil fra Edinburgh til Devon, og derfra til London (i praksis fra flyplassen i Edinburgh, med levering på Heathrow, for å spare bykjøring).

Utenom Edinburgh og London har jeg ikke egentlig vært så mye i Storbritannia, så jeg har ikke noe godt bilde av det som befinner seg i mellom. Når jeg tenker meg om må det imidlertid være ganske mye, siden England alene har 10 ganger så mange mennesker som Norge på en tredel av arealet. Nå så vi ikke egentlig så veldig mye av England mens vi kjørte nedover, men ettersom vi kjørte på motorvei med stort sett tre felter i hver retning, hele veien fra Edinburgh til forbi Bristol, fikk jeg i allefall følelsen av det bor en del folk her. Vi benyttet også anledningen til å stoppe i Gretna Green, kjent for lesere av Jane Austen m.fl. som stedet dit unge engelske mennesker dro for å gifte seg uten foreldrenes tillatelse. Camilla og jeg spøkte faktisk med at det hadde vært morsomt å gifte seg der, men det er vi glade for at vi ikke gjorde, ettersom det ser ut til at landsbyen i stor grad er bygget opp rundt ekteskapsturisme nå om dagen. De hadde faktisk et tilbud til allerede gifte par, som kan få en «blessing» på dagen, men vi valgte å ikke benytte oss av dette.

Selv om jeg ofte tenker på det å kjøre på motorvei som en slitsom sak er det egentlig ikke så ille, og det med venstrekjøring er jo knapt noe man tenker over når man er fysisk adskilt fra alle biler som kjører i motsatt retning. Det eneste du må huske på er å ligge helt til venstre i utgangspunktet, ikke helt til høyre som i Norge. Det jeg fant mest vanskelig var å vurdere avstand til venstre, men de har slike hendige rumlefelt eller hva det heter på alle skillelinjene på motorveiene, så etter omtrent seks timer med hyppig rumling begynte jeg å få teken på det. Når vi kom ut på landsbygda var det derimot langt mer utfordrende, ikke minst fordi engelskmenn kjører som villmenn også på smale veier. Turens eneste trafikkuhell kom på en nokså smal vei i en sving, der jeg la meg litt for langt til venstre når det kom en bil imot, og kjørte på en skarp naturstein som stakk litt langt ut fra noens oppkjørsel, som førte til et flatt dekk.

Vi stoppet for å kikke på saken, og fant frem jekk og reservedekk og alt mulig, men så oppdaget vi at i stedet for vanlige sekskantskruer var dekkene tilsynelatende festet med en slags store torx-skruer. Verktøyet som fulgte med bilen passet ikke til denne typen skruer, og i stedet for den nødvendige overgangen lå det bare en slags teit ståltrådkrok i bagasjerommet. Men, en av fordelene med leiebil er at du bare ringer, og så kommer noen og fikser biffen. Eller, du ringer, hører på ventemusikk, forklarer situasjonen, prøver å beskrive hvor du er når du er midt i ødemarka, og så, etter en time, kommer det noen og fikser biffen. Mens vi ventet var jeg helt sikker på at de kom til å sende en typisk mandig engelskmann med uforståelig aksent som kom til å le av meg fordi jeg ikke hadde greid å fikse biffen selv, til tross for at jeg var overbevist om at vi manglet det riktige verktøyet. Det stoppet faktisk et par stykker og lurte på hvordan det gikk med oss, og hver gang forklarte vi situasjonen, og alle var enige i vår vurdering.
Da hjelpen endelig dukket opp viste deg seg å være en meget hyggelig fyr som var lett å snakke med, og det første han gjorde var å ta frem en liten ståltrådkrok og nappe ut plastdekslene som så ut som torx-skruer, for å avdekke de helt vanlige sekskantskruene under, som betydde at vi hadde alt vi trengte hele tiden. Han skiftet dekket for oss, sa seg enig i at det var teit å dekke til de egentlige skruene med noe som så ut som en annen type skrue, og vips var vi på veien igjen.

Turen til London foreløp stort sett uten noe særlig spenning, det eneste som var litt irriterende var at vi kjørte på vei av type A (som i A303) i stedet for type M (som i M25) ganske lenge. A-veier ligner mye på M-veier, bare at de ikke nødvendigvis har av- og påkjøringsramper, og at det gjerne kan dukke opp en rundkjøring hver femte eller sjette mile. Engelskmenn er forøvrig glade i rundkjøringer, og de putter gjerne trafikklys i dem. Pussige greier. Til slutt kom vi inn på M3, og så endelig M25, som jeg hadde gledet meg til hele turen. Som alle som har lest Good Omens vet, er M25 designet av demonen Crowley, for å sørge for at folk skal irritere seg og tenke slemme tanker, og dermed rekruttere sjeler til helvete. Det funket i allefall på meg.

Til slutt fikk vi levert bilen på Heathrow, vi endte opp med å ikke betale for dekket, og jeg kan derme skryte av å ha 750 miles med venstrekjøring bak meg, uten større uhell, og jeg må si jeg vurderer å gjenta suksessen ved en senere anledning, for eksempel for å utforske det skotske Høylandet.