Mandag morgen gjorde jeg noe jeg egentlig ikke setter spesielt stor pris på, nemlig å stå opp latterlig tidlig for å ta 06.15-flyet til Amsterdam. 20 timer senere landet jeg i Vancouver, hvor jeg befinner meg denne uken i anledning en konferanse. Flyet gikk fra Amsterdam klokken ett, og landet i Vancouver klokken to samme dag, så det var essensielt midt på dagen i 10 timer, som er litt interessant. Jeg spaserte litt rundt og så meg omkring, og jeg må si Vancouver virker som en trivelig by.

Jeg møtte for eksempel på en fyr som spurte om jeg hadde noen penger å gi ham, og jeg hadde bare $20-sedler, så jeg sa nei, men han var kjapt ute med et oppfølgingsspørsmål og så egentlig ut som en interessant karakter (han lignet på en måte litt på Johnny Depp, i Pirates of the Carrabean, bare at han gikk i en sliten dress og hadde hatt), så jeg småpratet litt med ham. Han spurte om jeg i stedet for å gi ham penger kanskje var interessert i å kjøpe litt "bud", noe jeg takket nei til, og han kommenterte at hvis jeg ikke var interessert i dop burde jeg kanskje ikke fortsette å gå i den retningen jeg var på vei, ettersom jeg da etterhvert ville komme til et litt tvilsomt område. I det hele tatt var det best om jeg holdt meg unna østsiden av Abbot Street. Jeg takket for tipset, og spurte om han kunne fortelle meg hvor jeg kunne finne en bokhandel. Han sa han kunne følge meg, siden han skulle samme vei likevel, og på veien til bokhandelen snakket vi litt om bøker. Jeg spurte hva han leser, og han nevnte en forfatter jeg dessverre ikke husker, men han trakk også frem James Clavel, som har skrevet det han mente var klassikere som Shogun og Whirlwind. Jeg sa jeg ikke hadde lest dem, og han sa "Damn, you're missing out, man!", som om dette var de to beste bøkene i verden.

Etter at han hadde fulgt meg til en bruktbokhandel som så veldig lovende ut ga jeg ham $20 som takk og gikk inn og spurte etter bøkene han hadde anbefalt. De hadde Whirlwind, men bare i en blytung hardcoverutgave, så jeg endte opp med å kjøpe King Rat, også av James Clavell. Begge de to ansatte jeg snakket med i butikken mente det var bra saker, og så langt jeg har kommet til nå virker den spennende. Og jeg har aldri fått boktips av noen som ber om penger på gaten før, så det er jo interessant i seg selv.

Tilbake på hotellrommet mitt tok jeg en kikk på kartet, og oppdaget at øst for Abbot Street er nettopp der jeg skal bo i andre halvdel av oppholdet mitt her. Det har seg nemlig slik at under konferansen bor jeg på et snobbete konferansehotell, men jeg skal være her tre dager ekstra på ferie, og uten konferanserabatt kostet et rom $400 per natt, som jeg synes er litt i overkant. Jeg har derfor slengt meg på airbnb-bølgen, og leid et rom i Gastown, som skal være et av de hippeste strøkene i byen, på en litt sånn hipster-måte. Eller noe.

Jeg tenkte det var best å rekognosere litt, så i en pause på onsdag spaserte jeg til der jeg skal bo, og det viste seg å være et ganske interessant strøk. Det er masse turister, unge mennesker, folk med små barn, butikker som selger stilrene design-møbler, etc, så det føles veldig trygt slik sett, men samtidig har det den høyeste tettheten jeg noen gang har sett av folk som ser ut som om de åpenbart bruker narkotika eller har andre store problemer. Ganske uvant blanding, må jeg si.

Etter at konferansen var ferdig i går flyttet jeg til rommet jeg har leid, og akkurat nå sitter jeg på en kafé som heter Nelson and the Seagull, som bokstavlig talt er full av hipstere. Jeg kom inn her i går, for å møte airbnb-verten min og få nøklene, og da var 5 av 5 laptoper jeg så ved bordene en MacBook Air. Og verten min hadde briller med ramme av tre, så han var nok ikke helt upåvirket han heller. Utenfor går det titt og ofte forbi en eller annen fyr med knekk i knærne og en handlevogn full av skrot. Mystifistisk, men greit nok. Jeg skriver det på listen over kulturelle utfordringer som hjelper meg å vokse som menneske, eller noe slikt.

I dag og i morgen er planen å utforske litt mer av byen, og kanskje litt utenfor, samt kjøpe lønnesirup, før turen går tilbake til Europa på søndag. Jeg skal få satt inn noen bilder i artikkelen etterhvert, men jeg reiser bare med jobblaptopen, så jeg har ikke min vanlige foto-arbeidsflyt lett tilgjengelig. Angrer forøvrig litt på at jeg ikke tok med Macen likevel, ettersom jeg da hadde følt meg mer hjemme på kaféen, som forøvrig har den beste kaffen jeg har fått så langt i Canada. På hotellet hadde de skilt med påskriften "We proudly brew Starbucks coffee", men jeg må si jeg hadde skammet meg over å servere slikt skvip til gjestene mine.

I morgen: Mer Canada!