Camilla og jeg var nylig en tur i Cambridge, årets tredje for min del. Det har blitt mange fordi jeg jobber på et EU-prosjekt med blant annet en fyr i Cambridge, så jeg tipper frekvensen vil gå noe ned når prosjektet avsluttes i februar. Skjønt, jeg har jo nå oppdaget at Cambridge er en skikkelig trivelig by, så det er slett ikke utenkelig at det blir flere turer på eget initiativ.

Denne gangen gikk vi inn for å besøke universitetsbiblioteket. Cambridge (og Oxford) er litt spesielle universiteter ettersom de består av en haug med Colleges (31 stykker i Cambridge) som ikke er inndelt etter fag, men etter historiske årsaker. Alle disse collegene har sine egne biblioteker, og i følge wikipedia er det over 100 biblioteker tilknyttet universitetet i Cambridge. I tillegg finnes det altså et sentralt universitetsbibliotek, som i tillegg til å være en egen bygning også fungerer, om jeg har forstått det riktig, som en slags paraplyorganisasjon for de andre bibliotekene. De heter dessuten @theUL på Twitter, som først slo meg som en smule arrogant, men i følge Wikipedia er det det man kaller det, så da er det vel greit. Bygningen til universitetsbiblioteket minner forøvrig om en slags pengebinge, bare at den er full av bøker (8 millioner av dem) i stedet for penger.

Å få tilgang til et lett snobbete britisk bibliotek er, som tidligere diskutert, ikke helt trivielt. De har et eget «Admissions office», man må fylle ut et eget skjema på nettet før man kommer, og man må, som alltid, ha med «proof of adress». Adressebevis er helt ukjent for oss i Norge, ettersom vi har Folkeregisteret, men i Storbritannia er dette noe man må hoste opp stadig vekk. En venn av meg forklarte det med at briter har en naturlig skepsis til at staten skal lage lister over hvor folk bor. Hvordan staten greier å sende for eksempel ting relatert til skatteinnkreving til folk, uten å vite hvor de bor, er ikke åpenbart for meg, så jeg antar de i praksis har en liste, men ikke på samme måte som oss. Konsekvensen av at institusjoner som banker og bibliteker ikke kan slå opp adressen din i et sentralt register er at den må bevises på andre måter. Dermed er det for eksempel vanlig å ha adresse på førerkortet. Om man ikke har førerkort kan man bruke en strømregning eller kontoutskrift, pluss ID med bilde, og nettopp dette er grunnen til at vi har beholdt vår felles konto i HSBC, samt bedt dem sende oss regelmessige kontoutskrifter som viser at saldoen fortsatt er £5.50.

Utstyrt med pass og kontoutskrift troppet vi opp på biblioteket, og etter et overraskende smertefritt intervju fikk vi tilgang. Riktignok bare for seks måneder, og vi fikk ikke lov til å låne, bare lese på stedet, men det er jo greit nok. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er essensielt at man må ha adressebevis for å slippe inn og kikke i bøkene, men jeg antar det bare er en av de mange små tingene man gjør for å sikre at den sosiale mobiliteten holder seg lav i Storbritannia. Tenk hvordan det skulle gå om hvemsomhelst bare skulle få lov til å valse inn på et bibliotek og kikke i bøkene. Oioioi, det hadde ikke vært bra. Acts of violence in Grosvenor Square og alt det der.

I morgen: Principia Mathematica