Som tidligere nevnt badet jeg i sjøen i Trondheim i forrige uke, og fulgte opp med å sende epost til alle på kontoret om at vi burde gå og bade hver fredag, og se hvor lenge utover høsten vi holder ut. Sjøbadet, tidligere kjent som Aktieselskabet «Søbadeindretningen i Trondhjem anno 1858», ligger bare et steinkast fra kontoret og har garderober og dusj, så forholdene ligger absolutt til rette for en dukkert i lunsjen.

Vi var fire stykker som tok en forfriskende dukkert før lunsj fredag i forrige uke. Ettersom jeg ikke har vært en bader før inntil nylig var det egentlig ganske spennende. Jeg tror for eksempel jeg aldri før har stått på en flåte i sjøen, og det var litt bølger og greier så det var ganske morsomt. Jeg har heller aldri hoppet fra noe høyt og ned i vannet, men denne gangen lot jeg meg gruppepresse til å hoppe fra det nederste nivået i stupetårnet, som jeg tipper var rundt 3 meter.

Det var overraskende ubehagelig å hoppe, men helt greit å lande. Grunnen til at jeg finner det overraskende at det var ubehagelig å hoppe er at da jeg var mindre, den gangen det var skikkelig vinter, digget jeg å hoppe fra store høyder og lande i snøen. Vi hoppet for eksempel salto fra verandaen til Anders, og ved minst én anledning hoppet vi også fra taket, og da snakker vi om et hus på to hele etasjer og loft med skråtak, så det kan fort ha vært så mye som seks meter. Det er vel bare å innse at jeg ikke lenger er like tøff i trynet som for 20 år siden. Uansett, det å hoppe fra middels store høyder og ned i vann virker som er relativt trygg måte å komme seg litt ut av komfortsonen, så det tror jeg at jeg skal prøve å gjøre igjen.