I det Herrens år 2000 kjøpte jeg, i Pen Shop i Regent Street i London, en fyllepenn. Jeg liker ikke egentlig å ha mange ting å dra på, jeg liker for eksempel ikke nøkkelknipper fordi jeg foretrekker å bare ha akkurat den eller de nøklene jeg til enhver tid har bruk for i lommen, jeg liker ikke lommebok fordi jeg foretrekker å bare ha akkurat det kortet jeg har bruk for, etc. Men en penn liker jeg å ha, og naturligvis helst en fyllepenn.

Jeg er litt kresen av meg, og jeg synes mange fyllepenner er for tykke og for vulgært utsmykket, men i Pen Shop i Regent Street fant jeg en penn jeg likte: Waterman Hémisphère i stål. Jeg likte denne pennen så godt at da jeg våren 2003, i ferd med å nyte årets første utepils, mistet hetten ned gjennom en rist i fortauet på uteserveringen vi satt på, skaffet jeg meg en ny av samme type ved å spørre noen jeg egentlig ikke kjente så veldig godt om å kjøpe en til meg da hun tilfeldigvis skulle til London. I ettertid kan jeg ikke se hvorfor jeg ikke bare bestilte den på internett, det må da ha vært mye enklere, men i 2003 var jeg kanskje ikke helt der ennå. Hvem vet.

Uansett, i 2003 fikk jeg min andre Hémisphère fra Waterman, og den har jeg greid å beholde helt siden da. Et par ganger har den vært borte, i kortere eller lengre perioder, men den har alltid dukket opp igjen. Noen ganger har den vært borte så lenge at jeg har lekt med tanken om å kjøpe en ny penn, og kanskje en annen type denne gangen, men på magisk vis har alltid den gamle pennen dukket opp så snart jeg har begynt noe mer enn halvseriøs googling etter en ny.

Nå er det en stund siden jeg har sett pennen min, og jeg begynner å bli ganske lei av å skrive med engangpenner, så etter å ha lett på alle de naturlige stedene (innerlommen på dressjakken jeg ikke bruker så ofte er en klassiker) begynte jeg å se etter en ny. Jeg leste litt rundtomkring, og kom frem til at en Pilot Custom Heritage 912 ikke virket så dum. Det er riktignok en slik penn jeg alltid har synes er litt for tykk og litt for vulgær, men den har skruhette, som jeg av og til har savnet tidligere, og den får mye skryt for sin latterlig tynne splitt.

Da pennen min fortsatt nektet å komme frem fra hjemmestedet sitt flesket jeg like godt til og kjøpte en ny, og i dag kom den i posten. Den virker behagelig å skrive med, så jeg sier meg fornøyd så langt. Jeg regner naturligvis med at den gamle pennen min dukker opp igjen, og gjerne senere i dag eller noe, og i såfall vil jeg i praksis ha blitt en pennesamler, noe som er en skummel vei å gå. Jeg har for eksempel tidligere ledd av folk som kjøper en penn fra Montblanc, men når jeg ser litt nøyere etter er egentlig Meisterstück Platinum, til bare $605, en ganske attraktiv penn.

Oppdateringer følger.