Jeg fikk nylig enda en anledning til å reise til Cambridge med jobb, fra fredag til tirsdag for et par uker siden. Observante lesere vil huske at jeg var der i mars og konkluderte med at det var et fint sted, som var noe av grunnen til at jeg grep sjansen til å reise igjen, og denne gangen var det i grunnen enda bedre. Ikke bare var været kjempefint, og Camilla var med, som naturligvis er trivelig, men vi traff også venner av oss, som i kraft av sine respektive forbindelser til universitetet tok oss med på to slike latterlige Harry Potter-middager, med kapper og bordbønn på latin og full pakke.

På søndagen, etter å ha spasert rundt i byen og vært turister mesteparten av dagen, spiste vi middag på St. John's College. St. John's ble grunnlagt i 1511, og er et gammelt og ærverdig college med mange gamle og ærverdige bygninger, og en lang og ærverdig historie. Jeg sakser fra wikipedia:

The college's alumni include nine Nobel Prize winners, six prime ministers of various countries, three archbishops, at least two princes, and three Saints.

Colleget, som har ca 800 studenter, har dessuten respektable £600.000.000 i «fixed assets», noe som gjør det til det nest rikeste colleget ved universitetet i Cambridge.

Jeg trodde egentlig at alle måtte ha kappe under en slik middag, og hadde i grunnen forberedt meg både på å låne en kappe samt på å skrive et sint brev til styret ved NTNU om hvor sjokkerende det er at de ikke deler ut kapper sammen med doktorgraden, men det viser seg at det er bare medlemmer av colleget som trenger kappe. For gjester holder det med pene klær, så jeg gikk for skjorte og slips og en passe seriøs bukse. Det var en svært varm dag, så jeg hadde ikke lyst til å gå i dress, men temperaturen inne viste seg å være veldig behagelig. Jeg skal ikke påstå at grunnen til at de har digre steinbygninger med relativt jevn temperatur er så professorene kan gå i tykke ulldresser hele året, men jeg tror likevel jeg aner en sammenheng.

Da vi kom til spisesalen, som på ingen måte stod tilbake for den i Harry Potter-filmene, fikk vi utdelt dagens meny og gikk og satte oss på ett av de tre langbordene for studenter. Vår venn kunne, i kraft av å ha blitt utnevnt til «scholar of St. John's» da han studerte der, spist med professorene på «high table». Han har rett til å gjøre dette to ganger i året, resten av livet, og jeg synes det er samtidig både helt vilt og kjempekult. Imidlertid kan han bare ta med én gjest til high table, så for at vi skulle kunne bli med måtte han i stedet få en student til å skaffe oss billetter. Jeg fikk ikke helt klarhet i hva disse billettene kostet, men han nevnte at da han var student, rundt 2006, hadde prisen for en student gått opp fra £3.50 til £5.00, noe folk synes var sjokkerende. Tenke seg til, £5.00 for en helt utmerket treretters middag med to forskjellige viner til. For en frekkhet.

Etter at vi hadde ventet en liten stund slo noen på en gongong, hvorpå vi reiste oss og professorene kom inn og satte seg på bordet sitt. Jeg så dem bare fra avstand, men jeg mener bestemt at jeg så selvhøytidlige miner, rake rygger og bestemte skritt, mens andre gikk i par, fordypet i det jeg ser for meg var dype samtaler på latin. Etter dette leste en av studentene en nokså lang bordbønn på latin, og deretter ble middagen servert.

Etter desserten slo noen på gongongen igjen, vi reiste oss og en av professorene sa det jeg antar var enda en bønn (på latin, naturligvis) og vi ble stående mens professorene gikk ut. Vi satte oss ned igjen, og våre venner forklarte at mens dette er en eksotisk opplevelse for oss er det rett og slett slik enkelte av professorene spiser middag, hver dag eller nesten hver dag, spesielt de som bor på colleget. Igjen, jeg synes dette er samtidig både helt vilt og kjempekult. Skulle man være så heldig å bli en «fellow of the college» kan man i prinsippet leve resten av livet uten å måtte forlate colleget. Det er ikke egentlig så rart at disse institusjonene er en smule konservative på en del områder.

Mandag ble vi invitert til middag ved «high table» på Churchill College. En en annen venn av oss i Trondheim har vært der i et par måneder på et forskningsopphold, og som en del av pakken ble han en «fellow». Jeg er usikker på om han fortsetter å være en fellow etter at oppholdet er over, men det var i allefall også her noe greier med retten til å spise ved colleget et visst antall ganger i året resten av livet. Uansett, som en fellow har han anledning til å ta med gjester til «high table», noe vi takket høflig ja til selv om det betydde at jeg måtte ta med dress på turen. Han var usikker på om det var et krav med dress, men han mente folk ville se stygt på meg om jeg kom uten, så jeg tok ikke sjansen.

Churchill ble grunnlagt i 1958, og har selvfølgelig ikke den samme type atmosfære som de eldste collegene, men det hadde likevel veldig pene bygninger og plener og alt slikt, i en ganske gjennomført stil. Jeg er ikke egentlig så veldig opptatt av design og arkitektur og slikt, men jeg gjetter på at de som for eksempel har valgt ut møblene på bildet under har tenkt seg om to ganger.

Før middag gikk vi til «the Fellow's coffee room», der vi ble møtt av en skjenk med et ganske imponerende utvalg i drikkevarer, pluss en liste med navnene til de hadde meldt seg på middag den dagen, der man kunne krysse av for hva man forsynte seg med. Etter at jeg var ferdig å le av at noen hadde tatt seg bryet med å skrive Dr. Tor Nordam på et ark, slik at jeg kunne krysse av hvor mange glass portvin jeg tok, tok jeg et glass portvin og satte et kryss på arket.

Vi var ganske tidlig ute, så vi hadde god til til å snakke med den tredje gjesten til han som hadde invitert oss. Han var også fysiker, viste deg seg, og ikke bare skrev han doktorgrad om lysspredning fra ru overflater, altså ikke helt ulikt det jeg drev med, men i tillegg jobber han for tiden med hav-is, som var nettopp det jeg var i Cambridge for å diskutere. Det viste seg faktisk at han jobber med den personen jeg reiste til Cambridge for å treffe. Et ganske imponerende sammentreff, vil jeg si.

Etter en stund dukket det opp flere, og det var ganske hyggelig stemning. En av professorene gikk rundt og introduserte seg og spurte hvem vi var, og forklarte at hun skulle presedere middagen, og at det var morsomt med såpass mange gjester, og at vi skulle ha en hyggelig middag ogsåvidere. I det hele tatt veldig avslappet atmosfære, helt til noen slo på en gangong, og det plutselig var tid for å gå inn i spisesalen i semi-høytidelig presesjon.

Det viser seg at på Churchill har studentene formelle middager bare tre ganger i uken, og dette var ikke en av disse dagene. Dermed spiste vi i et eget «Fellow's dining room», og vi var bare rundt 15 personer. Den tidligere nevnte professoren sa et par ord på latin, som jeg ikke fikk helt med meg da, men som jeg tror må ha vært Benedictus benedicat, hvorpå middagen begynte.

Stemningen var riktig trivelig, og middagen riktig god. Vi fikk tilogmed valget mellom søt dessert eller ost, der jeg gikk for ost. Dette kom muligens noe uventet, ettersom alle andre gikk for søt dessert, men etter kort tid dukket det opp en servitør med et brett med fire halve oster og en diger skål med kjeks. Jeg ble først litt bekymret, men det viste seg at planen var å skjære av mindre biter av de ostene jeg indikerte at jeg kunne tenke meg. Det virker ikke egentlig som et helt bærekraftig konsept, for jeg ser ikke for meg at de finner frem de samme fire ostestykkene neste gang noen ber om ost, men det var i allefall gode oster.

Etter desserten ble vi sittende og prate helt til noen plutselig slo på en gongong igjen, og alle reiste seg. Igjen ble det sagt et par ord på latin, denne gangen antagelig Benedicto benedicatur, og så oppstod det en pinlig stillhet helt til vi skjønte at vi som satt nærmest døren skulle gå ut først, helst uten å snakke. Vi gikk tilbake til kafferommet, og dets imponerende utvalg i drikkevarer, og straks var stemningen avslappet igjen. Det var egentlig skikkelig sært, hvordan det var avslappet og trivelig hele tiden, unntatt akkurat ved inn- og utmarsj, da det virket stille og høytidelig. Sære greier. Jeg lurer på om det er en engelsk greie der alle gjør sitt for å opprettholde standarder. Serveringspersonalet serverer mens professorene sitter der i kappene sine og hiver i seg god mat og vin, men til gjengjeld prøver de å se professorale ut når de går til og fra bordet. Men det er altså bare min teori.

Uansett, har man anledning vil jeg varmt anbefale å slenge seg med på en middag på et college. Kjempekult og helt vilt på en gang. Jeg må si at jeg er stort sett ganske fornøyd med valgene jeg har tatt i livet, og jeg føler jeg befinner meg på et bra sted, men akkurat når jeg tenker på Cambridge føler jeg at her er det noe jeg har gått glipp av, og som det er for sent å gjøre noe med. Jeg tror jeg skal prøve å kompensere ved å tvinge mine venner til å ta meg med på middag flere ganger, så jeg kan drukne mine sorger i portvin betalt av gamle penger.