I 1910 bestemte den andre internasjonalen, godt hjulpet av folk som Rosa Luxemburg og Clara Zetkin at man burde ha en internasjonal kvinnedag, akkurat som man hadde en internasjonal arbeiderdag. Den første kvinnedagen ble så feiret 19. mars året etter. Siden både 1911 og 2011 slutter på 11 regner jeg det som 100 år. FN kom noe senere på banen, i 1975.

Målet i 1910 var å jobbe for allmen stemmerett for kvinner. I det store og hele må man vel si at slik sett har det vært en suksess -- i alle fall i Vesten. Man ønsket også retten til å holde offentlige verv, retten til å jobbe og, ikke minst, retten til å ikke bli diskriminert i arbeidslivet. Tor har sagt at han skal skrive en artikkel om det der med kvinner og lønninger, og det er mye som kunne være sagt om kvinner som ledere og skjult diskriminering; men i det store og hele har vi kommet langt de siste hundre årene.

Hurra for oss!

Jeg antar det er derfor så mange føler at nok er nok. Vi har stemmerett. Vi får jobbe. Norge går jo helt av skaftet og lar oss være hjemme med nyfødte barn en stund uten at vi mister jobben! Høyere utdanning tar vi også, og om jeg ikke tar feil har vi hatt minst én kvinnelig statsminister (og vi er bare to tronskifter unna en kvinne som statsoverhode). Jobben er tydelig gjort, og vi kan nå lene oss tilbake med et glass med noe godt i mens vi overlegent peker ut feilene til alle mindre flinke land.

Men det er noe veldig trist med det å ikke utvide ambisjoner i løpet av 100 år. Våre krav til teknologi har i alle fall endret seg en hel del siden telefonen, skrivemaskinen og motorsykkelen var nye og spennende.

Og det at andre er mindre flinke er i alle fall ingen grunn til å si seg fornøyd. Det betyr bare at internasjonal solidaritet også må stå på dagsorden. Politiske rettigheter er mye, men det er ikke alt. Problemet er at det som gjenstår er mye mindre synlig. Og mye vanskeligere å gjøre noe med. Og da er det gjerne lettere å si seg ferdig. Det er litt som når jeg vasker kjøkkenet (Tor er ikke alltid her): Det er fisleriet i krokene og rundt kranene og inne i kantene jeg kvier meg mest for. Det tar mye lengre tid, er mindre tilfredsstillende, og jeg vet at folk som kommer på besøk ikke kommer til å legge merke til det på samme måte som den store flekken med pastasaus jeg vasket bort tidligere.

Når det er sagt er det ingen tvil om at det er ekstra viktig å få bort disse store flekkene. FN har dedikert årets kvinnedag til

Equal Access to Education, Training and Science and Technology: Pathway to Decent Work for Women

og har dessuten opprettet en egen seksjon som heter UN Women (riktignok en sammenslåing av flere allerede eksisterende grupper). Det er lite tvil i min sjel om at retten til utdanning og, enda viktigere, å gjøre det sosialt akseptabelt for kvinner å utdanne seg, er sentralt for å få bukt med de aller fleste problemene verden sliter med i dag -- det være seg overbefolkning (utdannede kvinner har en dendens til å få færre barn), sult eller alt det andre.

Og som om det ikke var nok: Her er en video om temaet, hvor James Bond, selve symbolet på Vestlig sexistisk misogyni, blir konfrontert med kalde fakta av M. Om jeg nå kan komme meg gjennom dagen uten å høre noe tull om hvordan kvinnedagen har utspilt sin rolle kan det hende jeg slipper å ty til vold.