Dromedar er Trondheim, Trondheim er Dromedar. I alle fall om du setter pris på kaffe. Historiebøkene kan fortelle oss at de startet opp i 1997, da kaffebarer med sterkt fokus på kvalitetskaffe fortsatt var ganske nytt i Norge. Som det står på Den Gyldne Bønnes hjemmesider: «Den Gyldne Bønne AS ble etablert i 1996 som en av de tre første kaffebarene i Norge.» Det kan nevnes at Kaffa åpnet sin Java Espressobar på St.Hanshaugen i 1997, og jeg mistenker at Wendelboe startet sin geskjeft omtrent samtidig.

Vel. Tilbake til Dromedar. Vi er i alle fall på sent 90-tall, og flere blir interessert i kaffe. Fokus ligger ikke bare på 3cl-kopper med espresso, de som liker dryppkaffe får også sin bit av kaka. Superkaffe importeres til Norge som aldri før, gjerne med bondens signatur på sekkene. I 1999-2000 vokser også Cup of Excellence-programmet fram: En stor konkurranse mellom kaffebøndende hvor den beste kaffen (vinneren) blir auksjonert bort. I bunn og grunn et stort sirkus for å få opp øynene (og prisene) på kvalitetskaffe. Solberg & Hansen har et forholdsvis godt utvalg av espressobrent kaffe, men noen er selvfølgelig ikke fornøyde med dét. Mikrobrenneriene vokser fram, Kaffa og Tim Wendelboe er kanskje mest kjent. Den Gyldne Bønne har skiftet fokus fra å drive kaffebar til å drive med import, foredling og salg av bønner på heltid. Flere mikromikrobrennerier, av typen «to menn med garasjeplass og god tid» har blitt omtalt i D2.

Espressoen, grunnlaget for alt annet enn den trege dryppkaffen (eller franskpress, rett skal være rett), har utviklet seg. Først smakte den dritsterkt, bittert og surt. Forskjeller, såvisst, men det smakte ramt. Slikt bør døyves med sukker i store mengder. Så kom kaffebarene. Espresso kunne fortsatt smake kjempekraftig, men nå slapp man å få magesårassosiasjon av en usukret shot. Gjerne brent smak og syrlig, men uten den helvetes bitterheten i etterkant. Siden den gang har de fleste kaffebarene utviklet seg voldsomt.

Kaffemisjonen i Bergen operer gjerne med tre-fire kverner med forskjellig espressobrent kaffe. «Hva vil du at espressoen din skal smake?» Java på St.Hanshaugen har to kverner, den ene skifter de innholdet på etter dagshumøret, den andre har de hjemmebrent kaffe av blandingstypen «Crescendo» på. Tim Wendelboe, einstøingen, han lager bare jævla god espresso uten å snakke så mye om hva den består av (med mindre du spør ham selv). Men han brenner til gjengjeld alt selv. Dessuten har han en fin liste med prestasjoner bak seg. Et utall av nyanserte smaker ligger i bunn av alle de forskjellige variantene espresso du kan få servert på disse stedene. Og dette skriver jeg ikke bare for å være en pretensiøs dritt. Prøv selv. Jeg har fått tårer i øynene av espresso.

Men. I Trondheim har vi én kaffebarkjede av høy kvalitet, og den heter Dromedar. Dryppkaffen deres er utsøkt; her gjør de alt riktig. Bønnene man får kjøpt er også helt upåklagelig. Ikke like spennende sortiment som stedene lenger sør i landet, men høy kvalitet uansett. Månedens kaffe er alltid en vinner. Foran espressomaskina svikter det dessverre litt. Sist jeg fant info om espressoblandinga, så var det «Dromedars espressoblanding» solgt i løsvekt. Den ble beskrevet som «Dromedars egen kreasjon, spesielt utviklet for å smake godt blandet med melk». Jeg mistenker at det er noe med utgangspunkt i Solberg & Hansens franskbrente espresso. Ikke noe stygt om denne, men den er kanskje litt … kjedelig, når man har smaksambisjoner som seg hør og bør for en kaffebar?

Det jeg (vi?) har fått fra Dromedar den siste tiden har i alle fall variert veldig. Espressoen smaker greit, men aldri supert. Av og til får man espresso som tydelig ikke er lagd av noen som drikker espresso selv (les: lang, sur, smaksløs). At Dromedar har valgt å definere en cortado som noe annet enn hva resten av verden mener er en diskusjon for seg selv. I sommer bestilte jeg og Matteus en shakerato (espresso, masse is og sukker, ristet). Damen bak disken tok fram en mugge kaffe fra kjøleskapet og lagde noe som smakte så vondt at vi forlot stedet etter å ha smakt på den. Skulle kanskje ha klaget, men jeg ble ganske enkelt satt ut til de grader. Det er heller aldri noen som spør hvordan espressoen smakte, selv om jeg alltid står foran disken mens jeg drikker den. Ikke helt samme behandling som i Bergen/Oslo, hvor jeg har kommet på fornavn med flere av baristaene.

Men hva er feil? Dromedar hever seg glatt over den jevne kaffemekkesjappe, og prisene er ikke avskrekkende høye. Konseptet til kjeden, det vil si kvalitetskaffe over hele linja, gjør at jeg allikevel blir skuffet når jeg får gjennomsnittlig kaffe der. Det er et sted jeg ofte oppsøker, ikke et sted jeg bare stikker innom fordi jeg tilfeldigvis går forbi. For et par uker siden bestilte jeg nok en enkel espresso på Dromedar Bakklandet, og ble som vanlig møtt med det alltid like malplasserte spørsmålet «Skal du sitte her, eller ta med?». Riktig svar ville nok være «For svarte, jeg har ikke tenkt å så mye som plassere baken min på en stol de to minuttene det tar før espressoen er kald nok til å kunne tas i én slurk. Jeg skal i alle fall ikke ha den i en teit pappkopp som er helt forferdelig å drikke av og får espressoen til å bli iskald før jeg rekker å plukke opp koppen», men man har da lært å være høflig hjemme. Etter å ha bekreftet at jeg skulle befinne meg i lokalet mens jeg drakk espressoen spurte jeg om det var mange som tok espressoen sin i et pappbeger. «Nei», svarte damen. «Det er egentlig ikke så mange som kjøper espresso her i det hele tatt.»

Hm. Så jeg klager over manglende kvalitet på en kaffedrikk som tydeligvis ikke blir drukket av målgruppen til kjeden uansett. Sutrete. MEN: Dromedar gjør jo alle kaffedrikkene med melk til punkt og prikke (med litt haltende begrepsdefinisjoner som hederlig unntak), med hjerter i latten og flott mikroskum i cappuccinoen. Men 3cl med supergod espresso – eller nærmeste derivater av denne – greier de ikke. Hmfr.

Jeg var nettopp på Dromedar Bakklandet, og fikk spørsmål av den mannlige baristaen om jeg skulle ha en enkel espresso «som vanlig». Første gang det har skjedd her i byen; jeg ble varm i brystet og smilte. Espressoen var imidlertid smakløs og altfor lang. Da jeg sa ifra til en annen dame bak disken (mannen hadde gått en tur) fikk jeg beskjed om at «de skulle ta det til etterretning», ikke et tilbud om en ny. Eller en beklagelse. Eller noe som helst forståelse for at det er kjipt når et produkt som koster 23,- for 3cl (det gir samme literspris som en flaske god whisky på polet) ikke smaker spesielt godt, selv i forhold til hva kafeen vanligvis greier å diske opp.

Jeg skylder på at Dromedar mangler konkurranse i Trondheim. Og at ingen gidder å drikke espresso lenger. Etter norske normer, i motsetning til italienske, er det ingenting i veien med å bestille en latte etter klokken ti. Og da tenker jeg på 22.00, ikke bare 10.00. Herregud, sier jeg bare.

Det var en dårlig idé å stikke ut for en skvett kaffe før oppgaveskrivingen. Vi prøver igjen i morgen. Uten kaffe.