Jeg har latt meg fortelle at veldig lange artikler ikke blir lest. Her følger derfor en serie på tre artikler som dere kan lese hver for seg.

For et par dager siden kom jeg over denne artikkelen i The Guardian. Jeg syntes ikke bare den var interessant fordi den fortalte meg at det var noe jeg ikke kunne få vite (noe man leser alt for sjelden i aviser i disse dager -- de har jo vanligvis overskrifter av typen "Les alt om X her!"), eller fordi jeg været et snev av noe som kanskje kunne være undersøkende journalistikk (noe jeg trodde forlengts hadde gått av ved døden) -- det var også det at noen faktisk forsøkte seg på å hindre offentliggjøring av hva som foregikk i House of Commons. Og trodde de kunne slippe unna med det.

Jeg har jo sett State of Play (den opprinnelige, ikke den stygge Amerikanske remaken), og i den er det en herlig scene hvor Bill Nighy spiller en redaktør som har fått forbud mot å publisere sensitivt materiale, og derfor istedet sender avisen i trykken full av blanke områder hvor historien skulle vært. Det slo meg da som en genistrek, og det gjorde det ikke mindre da Guardian nå altså forsøkte seg på noe av det samme (om enn i noe mindre store gester, tror jeg):

The Guardian has been prevented from reporting parliamentary proceedings on legal grounds which appear to call into question privileges guaranteeing free speech established under the 1688 Bill of Rights.

Today's published Commons order papers contain a question to be answered by a minister later this week. The Guardian is prevented from identifying the MP who has asked the question, what the question is, which minister might answer it, or where the question is to be found.

The Guardian is also forbidden from telling its readers why the paper is prevented – for the first time in memory – from reporting parliament. Legal obstacles, which cannot be identified, involve proceedings, which cannot be mentioned, on behalf of a client who must remain secret.

The only fact the Guardian can report is that the case involves the London solicitors Carter-Ruck, who specialise in suing the media for clients, who include individuals or global corporations.

Senere på dagen ble jeg fortalt av Tim, som studerer jus her i Edinburgh, at den ene foreleseren hadde påpekt at denne "gag-order"en ikke var gjeldende i Skottland (på grunn av det noe grumsete forholdet mellom skotsk og engelsk lovgivning), og formodentlig ikke i andre land utenfor Storbritannia (men det er selvsagt et åpent spørsmål hvor mange av dem som har folk sittende i House of Commons for å rapportere til daglig). Det hele ble snart et moot point da Twitter og hele Stephen Frys vekt ble lagt bak spørsmålet, og innen lunsj neste dag hadde Carter-Ruck og Trafigura gitt opp. Det er ikke helt klart om dette hadde noe å si, men alle som er med i denne twitringen later til å mene at de ene og alene har opprettholdt ytringsfrihet i Storbritannia.

Bakgrunnen for den kraftige reaksjonen er at man helt siden 1700-tallet og en lov fremkjempet av John Wilkes har hatt frihet til å rapportere alt som skjer i House of Commons. Denne "gag orderen" var altså rimelig skummel, i alle fall med tanke på at det britiske systemet etter hva jeg forstår baserer seg på presedens (igjen kan kanskje Tim rette meg om det jeg sier er feil). Om man mistet denne retten til å rapportere fritt fra Parliament burde det være tydelig for alle og enhver at man risikerer å miste en viktig mulighet til å holde styr på hva de folkevalgte driver med. Og det er ikke hva man trenger.

Nå viser det seg at spørsmålet som ikke kunne rapporteres, fra parlamentsmedlemmet som ikke kunne identifiseres, var fra Labour MP Paul Farrelly og omhandlet andre slike gag orders. Trafigura, som gjennom Carter-Ruck viser seg å stå bak dette tydelig lite gjennomtenkte angrepet på pressefrihet, later nemlig til å ha denne strategien som en del av det dagligdagse og har gjort det til en vane å gå til sak for å hindre aviser i å publisere informasjon som kan skade dem. Spørsmålet var:

To ask the Secretary of State for Justice, what assessment he has made of the effectiveness of legislation to protect (a) whistleblowers and (b) press freedom following the injunctions obtained in the High Court by (i) Barclays and Freshfields solicitors on 19 March 2009 on the publication of internal Barclays reports documenting alleged tax avoidance schemes and (ii) Trafigura and Carter-Ruck solicitors on 11 September 2009 on the publication of the Minton report on the alleged dumping of toxic waste in the Ivory Coast, commissioned by Trafigura.

Jeg kan ikke si jeg er så fryktelig overrasket. Jeg har tidligere hørt Ian Hislop snakke opprørt om hvordan britisk lov er i ferd med å ta en skummel vending i den retning. For alt jeg vet har vi det samme problemet i Norge, men uten en ekvivalent til Private Eye som ikke tar det så tungt å bli saksøkt. Jeg har imidlertid halvveis gitt opp å lete etter tegn på undersøkende journalistikk i norske aviser, så det er kanskje ingen grunn til å saksøke dem.

Neste: Trafigura, a.k.a. er vi egentlig overrasket over at oljeselskaper er onde?