På fredag antydet Frode på jobb at jeg var dårlig til å bake boller. Jeg husker ikke akkurat hva han sa, men jeg tok det i alle fall såpass ille opp at jeg umiddelbart erklærte at jeg skulle stå opp klokken seks på lørdag og bake boller og ta med på jobb, så han kunne se at han tok skammelig feil. Og som sagt, så gjort. Jeg tok bollene ut av ovnen omtrent klokken kvart over ni, så de var fortsatt rimelig ferske da vi begynte på jobb klokken ti.

Frode innrømte naturligvis at bollene var gode, og det skulle da også bare mangle, men han la så til at det måtte være fordi de var bakt på floing. «Unnskyld?» sa jeg naturligvis til dette, og Frode forklarte så at det var allment kjent at det er best å bake på floing, for akkurat som at havet stiger, vil deigen heve veldig fint. Jeg utbrøt at det bare er bullshit, fordi det er det det er, og kastet hendene oppgitt i været og begynte å si noe om hvor latterlig små tidevannskreftene på en 20 cm høy deig er, men vi ble avbrutt av kunder som ville betale for materialene sine. Tullinger.

Flere ganger i løpet av dagen kom vi tilbake til dette temaet, og til tross for iherdige forsøk greide jeg ikke å få Frode til å gi meg uforbeholden cred for kvaliteten på bollene. Han stod på sitt, og mente at floing måtte være involvert, og det ble naturligvis ikke bedre da vi sjekket, og fant ut at floen faktisk var på det høyeste omtrent klokken ni på lørdag, akkurat da jeg var ferdig å bake. Jeg så meg naturligvis nødt til å love å ta med boller en gang til, og da bakt på fjæring, hvis det er det det heter, men jeg vil i tillegg forklare hvorfor dette er bare tøys.

Først har jeg imidlertid et bittelite forbehold. Hvis man bor nært sjøen, på et sted med tilstrekkelig spesiell topologi, kan det tenkes at flo og fjære kan påvirke trekk og luftemperatur og slikt, og i gamle dager i trekkfulle hus er det ikke helt utenkelig at dette kan ha hatt noe å si for gjærbakst. Men i mine foreldres trekkfrie kjøkken, 240 meter over havet, tør jeg påstå at den eneste måten flo og fjære kan ha noe å si for hevingen er ved at tidevannskreftene fra månen og solen virker direkte på deigen.

Tidevannskrefter, som har fått sitt navn fordi det er de som forårsaker tidevannet, skyldes at gravitasjonskreftene fra månen og solen er forskjellige i forskjellige avstander. Den siden av jorden som vender mot månen, er ca 12000 km nærmere månen enn den som vender bort. Sammenlignet med avstanden fra månen til jorden, som er ca 380000 km, er denne forskjellen ganske liten, men det er altså nok til å gi opphav til tidevannet. Forskjellen i gravitasjonen fra månen på toppen og bunnen av en deig som kanskje er 20 cm høy er noe slikt som 0,00000001%, og kan umulig ha noe å si, så med mindre man bor på en romstasjon som går i lav bane rundt et sort hull kan man trygt ignorere denne effekten når man baker.

-Tor Nordam