Jeg er ikke sikker på hvor mange av dere som går inn for å holde dere oppdatert på britisk innenrikspolitikk. Den siste tiden har denne i alle fall vært preget av én sentral sak: Expenses.

"Expenses" refererer til parlament-medlemmenes mulighet til å få tilbake penger de må legge ut for å kunne gjøre jobben som parlamentsmedlem. Det er i grunnen problemet i et nøtteskall: Hva er nødvendig?

Er det for eksempel nødvendig å få £44.000 i året (til å betale avdrag på huslånet med) fordi man hevder å ha som sitt "second home" et stort hus (til £655.000) i den bedre delen av London, slik Ed Balls og Yvette Cooper (begge i regjeringen) gjorde? Og hva med å få penger til å betale renten på huslånet når man allerede har betalt ned lånet, slik Sir Nicholas og Lady Ann Winterton (fra Conservative party) gjorde (eller å få penger til å betale husleie i den samme leiligheten)?

Begge disse kom opp før skandalen virkelig tok av idet Daily Telegraph fikk tak i hemmelige dokumenter, og ingen av dem måtte betale det tilbake. Slik skiller det seg markant fra avsløringene som begynte bare et par måneder senere, idet Jacqui Smiths expenses claims plutselig viste seg å være snuskete nok til at alle (og altså ikke bare Private Eye) fattet interesse.

Jacqui Smith var Home Secretary, og altså en av Gordon Browns ministre. Allerede i februar var det meldinger om at hun hadde registrert huset i velgerkretsen som sin "second home", mens hennes "main residence" var et rom i søsterens bolig, hvor hun oppholdt seg ytterst sjelden. Det er imidlertid noe veldig lite sexy ved historier om utnyttelser av "Personal Additional Accommodation Expenditure" (som det heter) i seg selv. Interessen tok seg derfor markant opp da det viste seg at i tillegg til en propp (89p), en tannbørsteholder (£2,50), en dørmatte (£14), en grill (£39,99), en patio heater (£104,56), blomsterpotter (£334,70), en flat screen TV (£369,99) -- altså tilsammen £866,63 -- hadde hun fått av skattebetalernes penger for £10 som mannen hadde brukt på hva enkelte britiske aviser kaller henholdsvis "Pay-TV" eller "adult films", mens andre rett og slett refererer til som porno (ingen titler er tilgjengelige etter hva jeg har sett -- med mindre Nick Harkaways referanse til Stone-Age Cavegirls In The Raw (UK Edition!) baserer seg på noe jeg ikke vet).

Kanskje fordi det med det plutselig virket mye mer interessant å følge med på hva folk brukte penger på (eller om man skal la tvilen komme media og publikum til gode, kanskje man plutselig innså at det var i offentlighetens interesse å holdet et øye med hva folkevalgte brukte folkets penger på idet det viste seg at man tydeligvis ikke kan la dem gjøre det selv) kom ting så relativt slag-i-slag.

Tony McNulty, som også satt i regjeringen, hadde prestert å ha et "second home" 8 miles fra sin egentlige bolig (som lå like ved Westminster, noe man skulle tro ville eliminere behovet for en ekstra bolig i det hele tatt), og i dette huset viste det seg at foreldrene hans bodde. Man kan jo selv gjøre seg opp en mening om Eric Pickles (fra Conservatives) som på Question Time i forbindelse med McNultys avgang presterte å komme med følgende forklaring på hvorfor han hadde et hus nummer to 37 miles fra hans første:

Because the House of Commons works on clockwork: you have to be there, if you're on a committee, you have to be there precisely.

Hvorpå David Dimbleby sa "Like a job, in other words?", og da var jo Eric Pickles "in a pickle" (tilgi meg).

Det var imidlertid først i mai det hele tok av. Noen (selvsagt i hemmelighet, men angivelig en tidligere SAS-offiser (militære, ikke fly) ved navn John Wick) hadde sett seg lei på misbruket av expenses, og det så ut til at House of Commons skulle klare å unnta store deler av informasjonen som normalt skulle kommet for en dag (det er i alle fall historien som sirkuleres -- det er jo mulig at kilden hadde noe mindre hederlige hensikter, og det antas at Daily Telegraph, som altså kom med avsløringene, betalte noe i retning av £150.000). Daily Telegraph, som man jo kan nevne i utgangspunktet er en rimelig konservativ avis, begynte det hele med to dagers fokus på Labour.

Listen over avsløringene kan dere finne her, men det må sies at det stort sett består av diverse bolig-tull som nok er moralsk problematisk, men ikke videre spennende. Litt interessant er det kanskje at Tony Blair leverte en faktura på tak-reparasjoner for nesten £7.000 to dager før han gikk av som statsminister. Og at Alistair Darling, som faktisk er Chancellor of the Exchequer, byttet på hvilket hus han regnet som sitt "second home" alt etter hvordan det passet seg -- alt i alt hele fire ganger på like mange år.

John Prescott nærmer seg det noe mer underholdende da han fikk £312 for å sette opp "mock Tudor beams" på huset sitt og hele to doseter på like mange år (og dermed blottla seg for mange vitser på "topical comedy shows" av diverse slag).

Den første av regjeringsmedlemmene som gikk av i forbindelse med skandalen var vel Shahid Malik, som hadde fått utbetalt maksimalt hvert eneste år (inkludert for en plasma-TV og en massasje-stol til £730. Han gikk av allerede 15. mai, og ble fulgt av (så langt) fem andre: Jacqui Smith, Hazel Blears, Tony McNulty, Geoff Hoon og Kitty Ussher

Det var imidlertid da Daily Telegraph vendte seg mot Conservative Party at det hele tok den absurde vendingen som gjorde Have I Got News For You til en ukentlig buffet av jeg vet ikke hva. Jeg tror Ian Hislop og Paul Merton ble litt forvirret da de ikke lenger trengte å være morsomme, men bare kunne nevne hva den siste avsløringen var.

Også her var det selvsagt mye husgreier som dere kan lese om selv hvis det interesserer dere, men jeg må nevne Andrew Mckay og hans kone Julie Kirkbride, som regnet hvert sitt av de to husene sine som "second homes" og derfor fikk alt dekt. Eller Bill Cash som leide en leilighet av datteren for £15.000 selv om han hadde en egen leilighet nærmere Westminster. Eller Chris Grayling, hvis "constituency" er 17 miles fra House of Commons, men som likevel følte det var nødvendig (for det er det man ikke må glemme her: Disse utgiftene skal være nødvendige. Hold på den tanken gjennom det følgende) å ha en leilighet som ble pusset opp med skattebetalernes penger som en "second home" (selv om det ble hans fjerde leilighet innenfor M25).

Det er nemlig nå man innser at det var galt å le av John Prescotts helt sikkert rimelige ønske om å ha to velfungerende toalettseter. John Gummer fikk £9.000 i året for "outside maintenance" (£100 av dem var dedikert til å ødelegge for stakkars blinde muldvarper). Han er ikke alene om denne hagearbeids-besettelsen som later til å være noe spesielt for Conservative party: Både Jonathan Djanogly (£12.951 for hagearbeid, men i tillegg £13.962 for vasking -- riktignok over fire år), Alan Duncan (£4.000 -- han hadde en gartner som arbeidet 16 timer i uken på en hage på fire mål) og Sir Peter Viggers, som jeg skal komme tilbake til, fikk £30.000 (over tre år) for hagearbeid.

Michael Andrew Foster Jude Kerr, 13th Marquess of Lothian (beklager, jeg kunne ikke dy meg) fant det nødvendig å ikke bare be om tusenvis av pund for vasking og hagearbeid, men også for å fikse opp en hytte til sin "housekeeper" på sin "constituency"-eiendom, samt kjøpe ny varmtvannstank til svømmebassenget sitt. Da han ble konfrontert med det hele erklærte han at

None of the items can be considered extravagant or luxurious. They are all strictly maintenance expenses which were required to maintain the house which was always my second home.

Det at det alltid var hans "second home" taler jo egentlig mot at han skal få penger for det i det hele tatt, for det er vel snakk om å dekke nødvendige ekstrautgifter som oppstår når man skal fungere som parlaments-medlem. Men jeg gjentar meg selv. James Arbuthnot fikk også penger til å opprettholde svømmebassenget sitt.

David Davies følte det nødvendig å få £5.700 til en portico; Stewart Jackson trengte et berber-teppe til £3.000 og £1.300 for oppussing av en "wood block", hva nå det er; Oliver Letwin bygde opp under alle fordommer man måtte ha om hva Conservative MPs måtte føle er et nødvendig gode da han fikk £2.145 for å fikse et rør under tennisbanen sin; og Michael Spicers kunne visst ikke gjøre jobben sin uten en lysekrone (som kostet staten £620), men han har nok blitt mest latterliggjort fordi han leverte faktura på at han hadde fått hekkene rundt sin "helipad" klippet, selv om han altså ikke faktisk har en ekte helipad (det var visst en intern spøk i familien).

Kanskje den mest ugjennomtenkte kommentaren (skjønt med stor konkurranse fra tidligere nevnte Eric Pickles) i hele saken kom fra Anthony Steen, som etter å ha blitt konfrontert med sine "nødvendige" utgifter på £87.729 (inkludert £1.318 for en støpjerns-peis og £459 for å få en tre-ekspert til å inspisere eiendommens 500 trær) erklærte at

I've done nothing criminal. That's the most awful thing, and do you know what it's about? Jealousy. I've got a very, very large house. Some people say it looks like Balmoral. It's the photograph ... It's a merchant house from the 19th century. It is not particularly attractive. It just does me nicely. It's got room to actually plant a few trees.

Hvorpå han hevdet at alt dette var regjeringen sin feil: "wretched government", som han sa, som hadde gått hen og "introduced the Freedom of Information Act" og som hadde gjort det mulig for ham å utnytte systemet på denne måten (og bli tatt for det).

What right does the public have to interfere with my private life?

spør stakkars Steen, helt i villrede om hvorfor skattebetalerne skulle ville vite hva pengene gikk til.

Prisen for morsomste expenses deles imidlertid på tre:
David Heathcoat-Amory er en vinner ganske enkelt fordi det er morsomt når noen kjøper 550 sekker med hestemøkk (til 70p sekken).
Sir Peter Viggers, som jeg lovte å komme tilbake til, må på pallen fordi det er så herlig at noen føler det er nødvendig med et "duck house" til £1.645 for å kunne utføre sine plikter som folkevalgt. Også han brukte £500 på møkk, men hvem bryr seg om slikt når man kan snakke om et andehus modellert på Sveriges eget Skogaholms herregård?
I forbindelse med Douglas Hogg kom jeg dessverre i skade for å sjekke ihjel en god historie. Jeg har ledd høyt og lenge, opptil flere ganger av denne Conservative MP-mannen, som også er Viscount Hailsham, altså angivelig skulle ha fått penger for å rense vollgraven sin. Men det stemmer altså etter alt å dømme ikke. Hvorvidt han burde bedt om penger for noe i det hele tatt er vel et åpent spørsmål, men jeg kjenner at jeg plutselig er tilbøyelig til å la tvilen komme ham til gode.

Listene over Liberal Democrats og Sinn Féin er ikke på langt nær like underholdende.

Poenget er i alle fall at skandalen har hatt en veldig innvirkning på britisk innenrikspolitikk. I tillegg til de seks regjeringsmedlemmene gikk i alt sju Labour-backbenchers og ni Conservative MPs annonsert at de vil gå av og/eller ikke stå til gjenvalg. Det har også bidratt til å skiple en allerede rimelig vaklevoren regjering: Allerede Blairs siste år var Labour noe ute og kjørte, og siden Brown tok over har det vel ikke gått én uke uten at noen har erklært at "dette er Gordons verste uke så langt". Det er lite tillit til landets styre.

Men hvem er det egentlig tillit til? Conservatives?

At skandalen toppet seg like før valget til Europa-parlamentet førte nok til at BNP fikk to medlemmer i EU-parlamentet. Nick Harkaway hadde en serie på 1, 2, 3, 4, 5, 6 satiriske artikler om Browns manglende vilje til å gi fra seg makten i den forbindelse, i tillegg til en om Stephen Frys kommentar om at expenses virkelig ikke burde være det man var oppbragt over, og en om hvorfor det er en tragisk kjensgjerning at BNP, ikke LibDems, vil få stemmene.

Det er helt riktig av skattebetalere å være opprørte når det viser seg at politikere misbruker systemet så til de grader. Og det er nesten slik at en føler seg varm om hjertet når en ser en så stor del av befolkningen faktisk engasjere seg i noe som er relatert til politikk. Men.

Jeg har den snikende følelsen at dette ikke er en plutselig politisk bevissthet utviklet i den britiske befolkningen gjennom en måneds tid. Og det er noe fundamentalt galt i å miste tilliten til regjeringen over expenses-misbruk som går på tvers av partigrenser når man har tålt Irak-krig og finanskrise.

Så hvorfor har jeg skrevet denne artikkelen nå, og ikke da det sto på som verst, eller da det like etter EUP-valget ble klart hva slags konsekvenser det fikk? Svaret er vel egentlig at jeg måtte få utløp for frustrasjonen jeg følte da jeg i går idet jeg som vanlig åpnet The Guardians hjemmeside ble møtt av følgende oppfordring:

Investigate your MP's expenses
Join us in digging through the 700,000 documents of MPs' expenses to identify individual claims, or documents that you think merit further investigation.
Man kan få for mye av en god ting.