Siden jeg sitter isolert i Bergen er det få, om enn ingen som kjenner til mitt nåværende depressive punkt i livet. Det involverer i korte trekk det å være arbeidsledig (tydeligvis uønsket av alle arbeidsgivere), blakk (rettere sagt, i gjeld) og uten forventninger for fremtiden. Jeg har da i min nesten uendelige mengde med fritid, foruten å laste ned gigabyte på gigabyte med pornografisk materiale, kunnet pønske meg fram til hva jeg har i vente innen et par år. Og det er ingen positiv lesning skal jeg love. Tillatt meg å ta dere med inn i mine bleke fremtidsvisjoner, hvor gleden og håpet har død.

Versjon nr 1: Jeg tar mitt eget liv
Etter å ha rensket både min familie og venner for så mye penger jeg klarer, har de nå satt en effektiv stopper for nye lån. Et par desperate jobbsøknader sendes ut, men det går sakte opp for meg at jeg må flytte hjem og at jeg vil ikke ha penger til øl. Dagene før jeg flytter, brukes til å pakke sammen alle tingene mine, og for hver ting som legges ned i en eske føler jeg livsviljen min ebbe ut. Jeg mister fullstendig forstanden og knuser speilet hengene på veggen min, jeg finner den største biten og skjærer over strupen min. Jeg faller sammen på gulvet og føler blodet rase ut av såret, jeg gløtter bort på pc-en min som ligger rett foran meg og den siste tanken som streifer igjennom sinnet mitt er ”faen, burde jeg ha slettet pornoen?”

Versjon nr 2: Jeg blir alkis og narkoman
Etter årevis med å bygge opp nok empiriske beviser om at jeg trives best i fylla, tar jeg nå steget over fra kun å drikke i helgene til å drikke hele tiden. Jeg stortrives med dette, selv om jeg nå ofte må drikke alene eller med fremmede idioter. For å kunne ha råd til min nye livsstil har jeg valget om enten å skaffe meg en jobb, som passer dårlig med ønske om uavbrutt beruselse. Eller å utnytte mitt nye nettverk med fremmede idioter til å selge dop. Og dette fungerer utmerket en kort periode, men etter hvert som jeg blir lei av alkohol, glir jeg mer og mer over til narkotika og etter 6 måneder er jeg hardbarka heroinbruker. Jeg forsvinner fra alles nettverk, noen vil sverge at de så meg bomme en tier til kaffe og rykter vil gå om at jeg frøs i hjel i nygårdsparken eller soner 20 år i et thailandsk fengsel, men ingen vet noe for sikkert.

Versjon nr 3: Jeg fortsetter i status quo
Jeg klarer å stabilisere meg nok til at jeg har råd til å betale husleie og ha litt penger til mat og øl. Sannsynligvis får jeg en av de fjorten deltidsjobbene jeg har søkt på, kassajobb hos Rema eller pizzabaker hos Peppes. Dette vil jo være en lykkens dag sammenlignet med nå, men sakte, uten at jeg legger merke til det, har det gått 10 år og jeg vil ha blitt en tykkere, slappere, mer hårløs versjon av meg selv. Jeg vil ha klart å bli 36 år gammel og kun utøvet det absolutte minimale man kan for å overleve. Jeg vil bli oppmerksom på dette, ha en identitetskrise, lage store planer hva jeg skal bli og så fortsette med det samme livet i 10 år til.

Versjon nr 4: Jeg blir nyfrelst, gift og barnefar
Jeg er usikker på om dette bør koblers sammen til versjon nr 2, men av en eller annen grunn opplever jeg en mektig krise som opprører meg slik at jeg mister fullstendig forstanden. Når jeg har bygget meg selv opp igjen har jeg overraskende nok kastet vekk all fornuften og blitt nyfrest kristen. Sånn som kristne ofte gjør begynner jeg å gå i kirken hvor jeg skaffer nye venner, en av dem er en trivelig nok dame som er så alminnelig og grå at hun er umiskjennelig med en lecablokk. I mangel på noen bedre ender vi opp som par og tilslutt gifter vi oss. Vi få tre barn og med tiden vil de komme hjem som misjoner, homeopat og FRP politiker. Etter 30 år med fredagsbingo og kirkemøter merker jeg at min kone har blitt en kvinnelig utgave av meg, bare med mer hår og mindre skjegg. Jeg lever 15 år til før jeg faller sammen i garasjen av et hjerteattakk.

Versjon nr 5: Jeg blir lam, blind og døv
Etter å ha forarget Gud lenge nok sender han av gårde en air to surface tomahawkmissil utenfor hybelrommet mitt. I eksplosjonen som følger knekker jeg nakken, sprenger ut trommehinnene mine og mottar en fin mengde splinter i øynene mine. Dette gjør meg totalt verdiløs. Jeg vil tilbringe resten av livet mitt i en sykehusseng, fullstendig urørlig og uvitende om hva som skjer rundt meg.

Bonus versjon: Jeg skriver 1000 artikler på calcuttagutta (satirisk advarsel til sarte sjeler)
Jeg kaster bort all fritid i et par år på å skrive artikler nesten hver dag. Heldigvis skriver jeg bare om politikk og kjendiser så det er verken hardt arbeid eller vanskelig for leser å forstå. Dermed vokser jeg til calcuttaguttas mest populære skribent, noe jeg er glad for helt til jeg forstår at jeg er blitt calcuttaguttas mest populære skribent.