Da jeg var i Edinburgh nylig var jeg i en butikk der de spurte om jeg ville betale i norske kroner. Det er slikt de gjør i enkelte av de mer turistorienterte butikkene, og jeg innbiller meg at det er noe man har begynt med i det siste. I alle fall, jeg skulle betale £ 18.99, og damen i kassen spurte om jeg ville i norske kroner.

Damen: Would you like to pay in Norwegian kroners, sir?

Jeg: What?

Damen: I can offer you this for 194 Norwegian kroners, which is actually a very good deal.

Jeg: ...

Damen: You will save about 8% if you pay in kroners.

Jeg hadde tilfeldigvis sjekket kursen dagen før, og da var den omtrent 9,70. Jeg vet naturligvis at kursen varierer, og jeg vet at den kursen banken min gir meg ikke nødvendigvis er den samme som den jeg finner på netfonds.no, der jeg pleier å sjekke slikt. Jeg regnet det likevel som lite sannsynlig at kursen skulle være over 10, for ikke å snakke om den hårreisende usannsynlige påstanden om at jeg ville spare 8% på tilbudet hennes. Jeg insisterte i alle fall på å betale i pund, og ganske riktig: Da jeg kom hjem og sjekket nettbanken viste det seg at jeg hadde betalt 188 kroner.

I ettertid angrer jeg på at jeg ikke var mer kritisk. For eksempel burde jeg spurt "8% compared to what?", eller enda bedre, hvis jeg hadde snakket bra nok engelsk til å bli forvekslet med en engelskmann av andre enn New Zealendere, "8% compared to hwhat?". Men jeg skal i det minste sende dem en spydig epost.

Dagens moral er altså at man bør være forsiktig med å godta tilbud om å betale i egen valuta når man er i utlandet.

-Tor Nordam