Saken er den at Tor og jeg (og alle vennene våre i Edinburgh) har billetter til Eddie Izzards Stripped (jeg tror i alle fall det er den -- jeg ble så entusiastisk da jeg hørte om billettene at jeg ikke egentlig tok meg bryet med å sjekke hvilken tour det er snakk om). Men selv om jeg var overbevist om at de aller fleste i min bekjentskapskrets var store fan av mannen, viser det seg at vi blir møtt med tomme blikk når vi annonserer at vi har billetter (og det er veldig irriterende, for formålet med annonseringen er selvsagt å se alle andre bli grusomt misunnelige). Her følger derfor en kort introduksjon til de av dere hvis standup-horisont er begrenset til Letterman.

Eddie Izzard, som jeg først kom over i form av absolutt absurde kommentarer som dukket opp i konversasjoner med enkelte av mine britiske venner, er briljant. De var selvsagt bare absurde fordi jeg ikke skjønte at de var sitater. Ting som "Europe, where history comes from"; "I like my coffee as I like my women: in a plastic cup"; "guns don't kill people -- monkeys do". Ting som ikke nødvendigvis gir mening i en vanlig samtale.

Man risikerer altså å gå glipp av briljante referanser hvis man ikke har kontroll på sin Izzard. Egentlig burde jeg bare sende dere ut i verden for å kjøpe dvd'ene og se dem fra ende til annen, men jeg forstår at standup er en genre som kan gå veldig galt, og at komikere som blir fremstilt som morsomme ofte egentlig ikke er det. Selv om de enkelte showene fungerer bedre som enheter (han tar igjen poenger osv.), har jeg derfor bestemt meg for å linke massivt.

Men altså: Sammen med Dylan Moran utgjør han toppen av den britiske standup-himmelen (i alle fall i min verden). Enkelte vil nok argumentere for at Bill Bailey har en plass der, men jeg er ikke overbevist. Kanskje. De har det til felles at det er lett å putte hver av dem i en bås -- Moran røyker og drikker; Izzard går i dameklær (og Bailey har musikkinstrumenter) -- men det briljante ligger at de ikke er avhengige av noe av dette, eller at showet ikke er basert på det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare. Izzard er briljant fordi han kan si ting som "toast with jam", eller "ciao" og få deg til å knekke sammen (det wikipedia kaller "his comedy style [of] rambling, whimsical monologue and self-referential pantomime", ikke fordi han går i dameklær. Noe han altså ikke alltid gjør. I denne, fra Dress to Kill (min favoritt blant de showene jeg har sett), forklarer han hvordan han er en executive transvestite (i motsetning til J. Edgar Hoover, for eksempel). Og i denne er det også en del av temaet.

Denne fortsetter "guns don't kill people"-temaet, og her kommer han inn på religion og Church of England. Denne er kanskje min favorittsnutt blant dagens fangst; hvis du bare skal se én, se denne. Den tar for seg flagg, Hitler og (igjen) CofE -- Cake or Death? Når jeg tenker meg om lurer jeg på om ikke det var en av sitatene jeg ble utsatt for den gang da jeg var ung og uskyldig. Jeg foreslo at vi kunne gå på Mormors og spise kake, hvorpå noen ropte "Cake or death!". Dere tenker kanskje at jeg har rare venner, men sannheten er at dere kommer til å ende med å gjøre det samme mot andre uskyldig uvitende om ikke lenge.

I denne, fra Sexie, dukker Doppler opp, fulgt av Pavlov, som vi også finner i
denne, fra Definite Article.

Det er ingenting som hindrer dere i å finne flere linker selv -- youtube flommer over av Izzard-klipp, og jeg tror alle turnéene finnes på dvd -- så jeg skal ikke linke så fryktelig mye mer. Bare to:

Denne, som handler om forskjellen på britiske og amerikanske filmer, og som glir over i Star Wars mot slutten (for de av oss som setter pris på slikt); og denne, som har den å så briljante "Star Wars Canteen"-biten. Hvis dere foretrekker den satt til lego, kan den finnes her.

Og med det overlater jeg dere til the power of internet, som sannsynligvis kommer til å spise hjernene deres. Og så kan dere endelig føle ekte misunnelse trekke inn i og gjennomsyre hele deres væren idet dere tenker på at vi har billetter.

Next: Dylan Moran er et geni.