Denne uken, det vil si mandag og onsdag, føler jeg at jeg har briljert på forelesningene mine. Jeg er litt usikker på om alle studentene mine er enige, men det får så være. På mandag, for eksempel, skulle jeg i følge planen snakke om typer av krefter. Og her har læreboka et delkapittel om nettopp dette, der den bruker omtrent en halv side på å nevne de fire fundamentale kreftene sånn i forbifarten. Noe må man imidlertid fylle forelsningene med, da det er grenser for hvor mange sentripetalakselerasjonsoppgaver man kan regne på tavla, så jeg bestemte meg for å utdype litt.

Det er en del ting man bør vite, sa jeg til studentene mine, om hvordan verden fungerer. Slik som hvor butikken er og hvordan man stemmer og denslags. Og på samme møte bør man kjenne til de fundamentale kreftene. Det er rett og slett allmenndannelse. Her høstet jeg igjen litt spredt latter, og så brukte jeg en halvtime eller noe slikt på å redegjøre for de fundamentale kreftene, dere innbyrdes styrkeforhold, kraftbærende partikler og lignende, og jeg avsluttet med å beregne rekkevidden til den svake kraften, og forklare om asymptotisk frihet.

I ettertid kom jeg på at jeg burde utstyrt meg med tre golfballer som jeg skulle festet sammen med en passe lang strikk. Så kunne jeg forklart at om man bare pirker litt borti den ene golfballen, oppfører den seg som en fri partikkel. Eller en fri golfball, om du vil. Men, skulle jeg sagt, med dramatisk tonefall, samtidig som jeg tok frem en golfkølle fra bak kateteret, hvis man gir den en skikkelig dask med sjuerjernet, da oppdager man at den er sterkt bundet til de to andre golfballene. Og så skulle jeg naturligvis klasket til, så golfballene hadde gått rett i veggen med mye bråk og stor ståhei. Jeg tror det hadde vært pedagogisk.

I dag hadde jeg med en nesten like vidløftig del om hvorfor sentrifugalkraften ikke er en ekte kraft. Jeg tegnet dessuten opp en fysikkstudent inni en liten lab uten vinduer ombord på en roterende romstasjon og en tilsvarende lab på jorden, og en lab i fritt fall og en lab i verdensrommet langt borte fra alt annet, og så ba jeg dem diskutere med sidemannen om det var mulig å avgjøre hvilken situasjon man var i ved å gjøre forsøk inni laben.

Det er litt irriterende, for jeg føler at det er veldig fornuftig pedagogisk å be studentene om å diskutere noe i et par minutter, før jeg gir dem svaret. Men aller helst vil jeg jo høre om de kom frem til noe først. Og det gjør de. Jeg hører nemlig sånn halvveis hva som blir sagt her og der når de sitter og diskuterer, men når jeg spør om noen kom frem til noe er det ingen som svarer, selv når jeg hørte at flere hadde vært inne på noe.

På mandag sa jeg tilogmed at jeg ikke likte det når forelesere spurte på den måten, fordi først trodde man at det var et retorisk spørsmål, og så når det ble en lang pause ble det åpenbart at man skulle svart, men da er det liksom for sent. Og da håpte jeg at jeg ville demonstrere at jeg forstod situasjonen, og dermed åpne for forslag, men nei. Spredt latter var alt jeg fikk. Så hvis noen av studentene mine googler navnet mitt og finner denne artikkelen: Det er meningen dere skal svare når jeg stiller spørsmål.

-Tor Nordam