Jepp, da var det kjemi som stod for tur. Når det gjelder generelt snikksnakk om hvordan prisvinner(e) velges ut referer jeg til gårsdagens spalte om fysikkprisen. Fremgangsmåten er den samme. Også her er det vanligvis 250-350 nominerte hvert år. Når det gjelder hvor mange som får prisen er det vanligere at fysikkprisen deles på tre enn at kjemiprisen blir det. De siste 20 årene har prisen vært tredelt ti ganger, todelt fem ganger, og en enkelt vinner fem ganger.

Da tar vi med noen nobelprisvinnere i kjemi det kan være greit å ha hørt om. Ikke slik å forstå at jeg mener at alle bør huske alle detaljer, men et par navn kan være greit å vite når man befinner seg i dannet samtale.

Den aller første prisen gikk til Jacobus Henricus van 't Hoff, for hans arbeide om osmotisk trykk. Osmosetrykk er spennende saker, som man driver å vurderer å utnytte i osmosekraftverk. Dere husker kanskje fra naturfag på videregående at vi tok en slik blank plastpølse og fylte med sukkerløsning, og la den i rent vann, også ble trykket større inne i plasten? Det var osmose. Vannet strømmer fra der det er høyest konsentrasjon av vann, altså rent vann, til der konsentrasjonen er lavere.

Marie Curie greide jammen å snike til seg en nobelpris i kjemi også. Det er slett ikke værst, for som vi husker fra i går fikk hun en i fysikk også. Kjemiprisen fikk hun for å ha greid å isolere radium. Isolere er kjemi-sjargong for å plukke ut kun det stoffet du vil ha fra en haug med stoffer. En haug med stoffer var i dette tilfellet uran og lignende, og Marie Curie døde naturligvis av kreft. Hvis man besøker hennes hjem, i Polen tror jeg, som er museum i dag, så ligger fortsatt kokeboken hennes i en spesiell monter fordi den ikke er under de tillatte grenseverdiene for radioaktivitet.

Linus Carl Pauling, som fikk nobelprisen i kjemi i 1954, var en artig skrue. Han er den eneste som har fått to udelte nobelpriser. Den andre fikk han i fred, i 1962, for sitt arbeid mot atomvåpen. Jeg har hørt at han ikke kunne dra og hente prisen fordi USA hadde indratt passet hans fordi han drev med antipatriotiske ting, men det later ikke til å være sant. Han fikk det tilfeldigvis tilbake i 1954 så kan kunne dra til Sverige for å få kjemiprisen, som han fikk for sin forskning på kjemiske bindinger, særlig den kovalente bindingen.

To nordmenn har fått nobelprisen i kjemi. I 1968 gikk den til Lars Onsager, for forskning på forhold i irreversible termodynamiske reaksjoner. Han var visstnok litt av en fyr. I en alder av 21 år eller noe slikt dro han til tyskland, masjerte inn på kontoret til en tysk professor, og sa "Herr Professor, ihre Leifähicheitsteorie is falsch." som betyr noe slikt som "Herr professor, din ledningsevneteori er feil." Jeg vil si det er ganske barskt å si slikt opp i ansiktet på en tysk professor i 1924. Professoren bød ham på en sigar, også satte de seg ned for å diskutere saken. Selv om ikke mange vet det er det egentlige navnet på Realfagbygget på Gløshaugen Lars Onsagers Hus. Han var åpenbart norsk, men også han har amerikanerne forsøkt å stjele, så på nobel-hjemmesiden står det USA. En morsom ting til slutt: Hvis du klikker på linken i navnet hans ser du et bittelite bilde av mannen. Hvis du går på biblioteket i Lars Onsagers Hus er det en plakat der det står litt om Lars Onsager, med et bilde. Det ser ut til å være akkurat den samme bildefilen, trykt opp i A3 størrelse.

Den andre nordmannen med nobelpris i kjemi er Odd Hassel, som delte prisen i 1969 med briten Derek H. R. Barton, hovedsaklig for å ha bestemt formen på sykloheksanmolekylet. For å forklare kjapt så er sykloheksan en ring bestående av seks karbonatomer, som kan bøyes og brettes i forskjellige retninger. Når man vet hvilke former molekylet kan være i blir det mye lettere å forså hvorfor det reagerer som det gjør. Reidar Stølevik, som er min foreleser i Fysikalsk Kjemi II, holdt et foredrag på fredagskollokvium der mye av tiden gikk med til å fortelle morsomme historier om Odd Hassel. Etter at han hadde fått nobelprisen kom det en journalist fra Dagbladet eller noe slikt, og ville intervjue ham. Denne journalisten var en kvinne, og Hassel var ikke noe særlig begeistret for slike. Han var i allefall evig ungkar. Når journalisten kom nektet han å snakke med henne før han hadde fått tobakk, så han jagde noen avgårde for å kjøpe. Når han fikk tobakken gikk han såvidt med på å slippe journalisten inn på kontoret, og hun spurte "Nå professor, kanskje de kan fortelle meg litt om sykloheksan?" "Nei, det har jeg ikke noe særlig greie på, det må du nesten spørre Bastiansen om" sa Hassel, og forsvant.

Årets nobelpris i kjemi gikk til Aaron Ciechanover, Avram Hershko og Irwin Rose for forskning på proteiner i celler. Mer spesifikt har de funnet ut hvordan cellene kontrollerer mengden av bestemte proteiner ved å "mark for destruction" de som skal brytes ned. Jeg må innrømme at dette minner om medisin og/eller biologi, og dermed er det ikke slikt jeg finner spesielt interresant, men det jeg har nevnt her burde være omtrent det man trenger å vite. Det kan også nevnes av Rose er amerikaner, de to andre er fra Israel. Mer informasjon om deres forskning finnes her:
"Lett"
Ikke fullt så lett

Og det var det jeg hadde å si om den saken. Da spørs det om vi ikke skulle prøvd å få i stand noe om nobelprisene i økonomi og medisin, og kanskje noe om Fields medaljen. Men ikke i dag.

-Tor Nordam