Vel. Årets jul føltes uvanlig kort for min del. Vanligvis har jeg jo pleid å være i Molde minst til tredje eller fjerde januar, men i år dro Camilla og jeg til Edinburgh allerede fjerde juledag. Og det betyr jo ikke nødvendigvis at julen er over, bortsett fra at jul er en tradisjonsgreie, og det tradisjonelle for meg har vært å være hjemme. Menmen.

Grunnen til at vi dro til Edinburgh var for å spise julemiddag på britisk vis hos Tim og Rebekah, og for å ikke få med oss Hogmanay, Edinburghs tradisjonelle og berømte nyttårsfest. Julemiddagen spiste vi i går, og det var eksellente saker. Kalkun, funky grønnsaker, rosenkål med bacon og kastanjer, god saus, potetmos, tranebærsyltetøy og noe tvilsom gugge de kalte bread sauce. Jeg ser for meg at det er omtrent det det høres ut som, altså at man tar brød, og koker det i fløte til det blir saus. Jeg smakte ikke, men enkelte av engelskmennene mente at det var absolutt essensielt, at det ikke var ekte jul uten, og at det dessuten smakte fantastisk.

Til dessert var det naturligvis den tradisjonelle Christmas-puddingen, og is og denslags, og jeg smakte da Christmas pudding for det jeg ser for meg må ha vært første gang. Dessverre har jeg vært syk de siste fem dagene, og på et eller annet tidspunkt etter middagen, men før desserten, gikk forkjølelsen min over i den fasen der jeg kun kjenner grunnsmaker. Alt jeg kan si om denne puddingen er dermed at den smakte søtt, og at konsistensen slett ikke var så frastøtende som man skulle tro.

Så det var gårsdagen, stort sett oppsummert. Men hva har jeg egentlig foretatt med de andre fire dagene som er gått siden sist jeg lot høre fra meg? Vel, første og andre juledag ikke noe spesielt, utenom at jeg stort sett tilbrakte andre juledag i sengen med en bok, i håp om å knekke forkjølelsen min i fødselen. Den viste seg imidlertid å være en middels hissig influensa, så den gang ei. Tredje juledag reiste vi til Lillestrøm med tog. Stort sett en behagelig reise, men med enkelte innslag av irriterende unger. Jeg kan for eksempel ikke skjønne hvorfor man trenger å rope til noen når man sitter 30 cm unna, og heller ikke hvorfor det er vits å diskutere eierforhold når man ikke har noen bedre argumenter enn «Den er min.» Man kommer i grunnen ingen vei når begge parter bare gjentar dette ene utsagnet om og om igjen.

Lillestrøm, der jeg forresten aldri har vært før, var koselig. Vi bodde hos søskenbarnet til Camilla, som har et hus, et barn på 10 måneder, to katter og en mann. Dessverre brukte jeg mye av kvelden på å sove på sofaen, men jeg lovte å komme tilbake ved en senere og forhåpentlig friskere anledning. Om morgenen fjerde juledag fløy vi til Edinburgh, og resten av den dagen tilbrakte jeg for det meste med å være syk. Som vil si å se på serier og drikke te.

I morgen, eller teknisk sett i dag, er det som dere vet nyttårsaften, og da er det, som jeg nevnte innledningsvis, en stor fest her i Edinburgh, denne Hogmanay. Masse folk samles i Princes Street, den store shoppinggaten med en langsgående park, og det selges drikke og spilles musikk og skytes fyrverkeri. Det høres rett og slett grusomt ut, så vi satser på å tilbringe kvelden nok en gang hos Rebekah og Tim, med enda en kalkunmiddag og gode greier. Men det tror jeg heller jeg rapporterer om i overimorgen.

Forøvrig:

Camilla og jeg gikk inn på en pub i dag, på utkikk etter middag. Jeg gikk bort i baren, og spurte om de serverte mat. Mannen bak disken sa at kjøkkenet dessverre var stengt, og lurte dessuten på om jeg hadde legitimasjon. Det hadde jeg ikke, sa jeg, hvorpå han informerte meg om at de hadde 18-års grense. Jeg er sjokkert.

Greit nok, jeg blir stadig vekk spurt om legitimasjon på polet, i alle fall hvis jeg har på meg hettegenser og lue, men det er på sett og vis greit, for der vet jeg at enkelte spør alle som ser ut som om de er under 25 bare på trass. Og jeg kan leve med at jeg ser ut som om jeg er 24. Men ærlig talt, ser jeg virkelig ut som om jeg er 17 år? Jeg er sjokkert, rett og slett.

Og dessuten:

Hva i alle dager er det som forgår her egentlig? Jeg tenker naturligvis på denne situasjonen på Gaza-stripen. I følge borgemesteren i Ashkelon, sitert i dagens The Guardian, har det blitt avfyrt noe slikt som 8000 raketter mot Israel de siste 8 årene. Og han har et poeng i at man bør ikke forvente at Israel skal finne seg i dette. Men man begynner likevel å lure, når man videre hører at disse rakettene har drept 18 Israelere, og når man vet at Israel jevnlig aksjonerer mot utskytningssteder og dreper haugevis med folk og sprenger et par bygninger som tilhører et universitet og denslags. Det står liksom ikke i forhold.

For ikke å snakke om, og dette er kanskje det jeg stusser mest på, hva i alle dager er det som motiverer Hamas til å holde på? Når man vet at hvis man avfyrer en slik rakett er sjansen ganske stor for at den ikke engang når frem til Israel, og i alle tilfelle er det 99,775% sannsynlig at den ikke dreper noen, mens sjansen for at Israel retalierer på brutalt vis derimot er ganske betydelig, hva i alle dager er vitsen? Jeg skjønner det ikke.

-Tor Nordam