Denne uken og forrige har det formelig haglet inn med voksenpoeng for min del. Det begynte i forrige uke, da jeg gikk i banken min og sa at jeg gjerne ville ha et av disse sub-prime-lånene jeg har hørt så mye bra om i media, og det kuliminerte tidligere i dag da jeg kjøpte en leilighet på Søndre Berg i Trondheim. Forøvrig en speilvendt, men ellers identisk versjon av den leiligheten Camilla og jeg bodde i i 2005/06, for den som husker det.

I løpet av disse dagene har jeg høstet ganske mange nyttige erfaringer omkring dette med bank og greier, og jeg tenkte jeg skulle dele. For det første, etter å ha snakket med to banker er mitt inntrykk at man enten blir utsatt for en rådgiver som dummer ned ting, og snakker om hva som skjer når alle strekker strikken, og når alle eggene i kurven er råtne* ogsåvidere, eller så blir man utsatt for noe som er verre, nemlig en rådgiver som rett og slett er dum. Jeg vil tro at den første typen er best, da de formodentlig modererer seg litt etterhvert som man blir kjent med dem. Skjønt, i hvilken grad blir man egentlig kjent med rådgiveren sin, i disse dager?

(Jeg tror kanskje jeg skal utdype litt omkring dette med bankrådgivere om et par uker, når det er litt mindre sannsynlig at de googler navnet mitt.)

En annen ting som sikkert kan være smart, er å hå en bekjent som Trond, som kan minne deg på at det faktisk er store beløp man snakker som, selv om 1,2 og 1,3 høres veldig lite ut. Min innskytelse var nesten å bare stikke og se på leiligheten og si at den tar jeg, for å slippe stress, mens Trond minte meg på at man faktisk kan ta seg et par måneder fri fra jobb for å se etter leilighet hvis man sparer 100.000 på det. Og det kan jo være nyttig.

En annen ting jeg har bitt meg merke i, er at ganske mange personer, selv mennesker som jeg ville tro var vant til å tenke på store tall, tror at 1,25 millioner betyr 1.025.000, men det er jo bare tull. Men det anser jeg som oppklart nå.

-Tor Nordam

*Disse metaforene gjaldt samfunnet som helhet, ikke min økonomi spesielt.