I serien «Artikler som ingen leser» er vi nå kommet til r. R for remaster, et engelsk uttrykk som betyr at en billig CD får et visst drag av autoritet, med større eller mindre grunn. Dette fenomenet ble populært samtidig med at kompaktplater overtok som hovedmedium for salg av lydinnspillinger i slutten av 1980-årene.

Det beviste seg nemlig at man nå virkelig kunne høre hvor råtten lyden var på enkelte eldre utgivelser. Da gikk noen lure mennesker i bransjen tilbake til studiotapene og overførte dem på ny med moderne utstyr. Man lager altså en ny mastertape i henhold til CD-spesifikasjonene, som så kopieres over på kompaktplater en masse.

Denne prosessen har ofte mye for seg, men begrepet er med tiden blitt noe uthulet. Er det f.eks. remastering når man tar en slitt 78-plate, digitaliserer den og fjerner diskanten? Det er denne underarten av begrepet jeg har lyst å disse her, illustrert ved et par innspillinger som ikke lenger er copyrightbeskyttet i Norge.

Perlefiskerduetten
30. november 1950 stod tenor Jussi Björling og baryton Robert Merrill på scenen i New York sammen med RCA Victor Orchestra i en legendarisk fremførelse av vennskapsduetten «Au fond du temple saint» fra Georges Bizets opera Les pêcheurs de perles.

Til stor glede for nye lyttere ble denne innspillingen utgitt på samlingen Jussis beste i 1995, dyktig overført av Dag Hov.

Knapt ti år senere, i 2004, fant BMG ut at de kunne skvise mer penger ut av denne Björling-samlingen ved å gi den ut i «remastret» form. Ikke bare var et av sporene utelatt, men lyden på de resterende var «pusset opp» ved at den var kjørt gjennom støyfilter og konvertert til hard mono.

Naturligvis var innspillingene allerede monaurale, men med en vibrerende dynamikk som klang i begge kanaler. Hva dette gjorde for 2004-lyden, kan høres under (høyreklikk dersom du vil lagre). Antakelig fungerer demonstrasjonen best i hodetelefoner.

• «Au fond du temple saint», 1995-remaster
• «Au fond du temple saint», 2004-«remaster»

Noen vil kanskje foretrekke 2004-utgaven, men jeg synes lyden er fattigere og at remasteringbegrepet misbrukes. Hvis noen liker den bedre, kan de få CD-en av meg.

Kjæm du i kveld
Samtidig, i Oslo: 12. oktober 1950 spilte Alf Prøysen inn sin vise «Kjæm du i kveld» med orkester.

I 1993 gav PolyGram ut den flotte samleboksen Alf Prøysen på grammofon: komplette plateinnspillinger, restaurert av Victor Engholmen ved Bel Digital i Oslo, hvor lyden ble kjørt gjennom Sonic Solutions' NoNOISE, som skulle fjerne støy og knitring (hvilket alltid skjer på bekostning av originallyden). Den gang syntes man resultatet låt bra, til tross for fattig diskant og unødvendige utfadinger.

Sju år senere, i 2000, «remastret» den selvsamme Victor Engholmen samme spor for album nr. 12 i serien LirekasCD'n (ja) – og han presterte et verre resultat enn i 1993. Jeg mistenker at dette bare er 93-utgaven konvertert til hard mono og kjørt gjennom enda et diskantdrepende filter. «Ny teknologi har gjort at lydkvaliteten på de gamle originalinnspillingene nå er bedre enn noensinne,» my ass!

I 2006 tok heldigvis Arve Sigvaldsen til vettet og utførte velklingende overføringer av tjue Prøysen-sanger for EMI-samlingen Diamanter. Hans eneste kardinalsynd var på en klønet måte å legge til snutter av introen på slutten av spor han syntes sluttet litt brått – en selvtekt jeg ikke setter pris på.

• «Kjæm du i kveld», 1993-«remaster» (ille)
• «Kjæm du i kveld», 2000-«remaster» (verre)
• «Kjæm du i kveld», 2006-remaster (best)

Overføringer fra grammofonplater må ikke forveksles med legitim remastering, som kan være en fryd for øret. Årsaken til at man ofte ikke kan gå tilbake til de originale lydbånd, er at disse på denne tiden gjerne ble brukt om igjen av kostnadsbesparende årsaker. I tilfellet Prøysen forverres ting ytterligere av at hans plateselskap fremdeles benyttet voksplater til opptak. Disse ble så overført til 78-plater for videre duplisering og lagring, ettersom voksen ble ødelagt ved avspilling.

Konklusjon: LaFO (og ikke kjøp CD-er «made in the EU»).