Jeg er en myk nittitalls-mann. Og slik jeg ser det, er det ikke noe galt i dette. Jeg har derfor aldri prøvd å skjule min overbevisning. Jeg innrømmer glatt at jeg liker å lage mat, til og med vegetarmat, og jeg har ingen problemer med å stå for at jeg har sett BBC-utgaven av Pride and Prejudice frivillig mange ganger.

Likevel er det ikke til å komme bort fra at jeg gjerne vil bli respektert i det mandige miljøet på jobben. Og av og til lykkes jeg, for eksempel når jeg får demonstrert mine mad skillz som truckfører. Men så skjer det av og til ting som ødelegger all mandigheten jeg møysommelig har bygd opp gjennom en hel sesong. Som for eksempel når Camilla ber meg sende henne noe, og jeg må be en kollega, la oss kalle ham «Angmar», om å kjøre meg til byen i lunsjen for å kjøpe en Bamseknapp.

La meg fortelle litt om «Angmar». «Angmar» er ingen nittitalls-mann, og slettes ikke myk. Første gangen jeg møtte ham ble jeg ikke umiddelbart overbevist om hans mandighet, så jeg uttrykte tvil.

Så, denne «Angmar», er han egentlig noe tøff? spurte jeg. «Angmar»? svarte en annen ferievikar, som vi kan kalle «Tor Eivind», Hallo? Han er level 70 og har +1400 fire damage.

Så dere skjønner sånn omtrent hvor mandighetsnivået ligger. Han gikk likevel med på å kjøre meg til byen for å kjøpe bamseknapper, dog ikke uten ganske mye mobbing. Og det ble slett ikke bedre av at jeg etterpå spurte om han kunne svinge innom en frisørsalong så jeg kunne kjøpe balsam. Bunnen ble likevel ikke nådd før jeg kom tilbake og satte meg inn i bilen, ikke bare med balsam, men også med en hette man kan bruke når man tar hårkur.

Jeg prøvde å forsikre ham om at hverken bamseknappene eller balsamen var til meg, og at damen i kassen bare hadde prakket på meg hetten, men jeg er slett ikke sikker på om han trodde meg.

Jeg antar moralen er noe slikt som at hvis du ikke vil bli tatt for å være en tøffel, bør du ikke være en tøffel. Eventuelt kan du skaffe deg egen bil.

-Tor Nordam