Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om språk da Tor spurte meg om jeg kunne skrive noe om dannelse –enten språkdannelse eller de ulike språkfamiliene, men dette er et veldig omfattende tema som vil kreve en del research fra min side, og det har jeg ikke tid til akkurat nå fordi jeg trener altfor mye. Jeg vil derfor skrive om de klassiske dramatiske grepene i den greske tragedien fordi disse grepene brukes flittig den dag i dag av dannende mennesker; er man dannet, burde man så absolutt ha kjennskap til begreper som hybris, hamartìa, katharsis og anagnórisis. Det synes nå i hvert fall jeg.

Hamartìa er kanskje den termen som er minst kjent og minst brukt i dannet konversasjon, men på mange måter ligger hamartìa i bunn for forståelsen av de andre begrepene, så jeg tar den med likevel.
Hamartìa kan oversettes med ”heltens uforskyldte feil” eller noe i den dur. I de klassiske greske tragediene er dette en side ved helten han selv ikke kjenner til, et feilgrep i heltens fortid, ofte begått av andre enn ham selv eller som han selv ikke er klar over. I den mest klassiske av alle greske tragedier Oidipus Rex som blant annet har gitt navn til Freuds ødipuskompleks, er helten Oidipus’ hamartìa at han uten å vite det har drept sin egen far og giftet seg med sin egen mor (noe som kunne skje fordi han var ”adoptert” uten selv å vite det, og derfor ikke kjente sine biologiske foreldre)

Hamartìa leder til hybris – heltens overmot. Dette er en i høyeste grad selvforskyldt feil hos helten: Oidipus og andre tragiske helter er bestandig hellig overbeviste om sin egen fortreffelighet og sin egen kontroll med situasjonen og verden rundt seg. Tragedien dreier seg derfor i stor grad om hvordan helten til slutt innser at han hele tiden har feilvurdert situasjonen – noe som bestandig har fatale konsekvenser. Før eller siden (helst siden i en tragedie) kommer hybris og slår helten i hodet; det viser seg at alt han har tatt for gitt er feil, og at helten selv er ansvarlig for de ulykker som har regner ned over ham. Hybris kan fint oppsummeres i ordtaket ”hovmod står for fall” og er vel noe de fleste har erfart i en mindre dramatisk skala enn de greske heltene. (Oidipus blindet seg og hans kone/mor Iokaste hengte seg da sannheten om slektskapsforholdet deres kom fram.)

Anagnòrisis er ”gjenkjennelsen”, selve øyeblikket da helten (omsider) ser sammenhengen (som de fleste andre allerede har sett). Dette er øyeblikket da helten innser sin hamartìa, og ikke minst sitt hybris – og forsøker å rette på dette (for sent). Anagnòrisis er altså øyeblikk av selvinnsikt og erkjennelse av egne feil – som alle mennesker står overfor i løpet av livet.

Tilslutt det kanskje aller mest kjente begrepet – katharsis; ”renselse”. Dette er ikke egenlig et grep som kan knyttes til handlingen i tragedien, men en term som beskriver hva som i følge Aristoteles (som sa mye rart om naturvitenskap, men som ikke var så dum når det kom til humaniora) bør skje med tilskuerne som har bivånet en tragediefremførelse. Forskere krangler fremdeles om nøyaktig hvordan de skal tolke Aristoteles’ utsagn om katharsis, men en av de mest utbredte forklaringene er at tragedien – som skal vekke frykt og medlidenhet hos tilskueren – skal gi oss utløp for disse følelsene gjennom skuespillet og at tilskuerne deretter skal føle seg ”renset” og forfrisket fra negative emosjoner etter å ha forlatt teatersalen (eller amfiet, for å være korrekt); Ved å få utløp for disse følelsene i teatret, unngår man å ta dem ut andre steder på måter som kan være skadelige for en selv eller andre. (Moderne teorier som hevder at f.eks filmvold ikke er skadelig, men snarere bidrar til at enkeltindivider lar være å ta ut aggresjon i andre sammenhenger argumenterer således ut fra en slik implisitt eller eksplisitt forståelse av katharsis-begrepet.)

-Silje Nes Skrede