Dette ble langt, i alle fall for å være første artikkel. Jeg blir ikke lei meg om dere ikke gidder lese hele! Bilder vil bli lagt ut når jeg får tømt minnebrikken til kameraet.

Festival er moro, men jeg synes kanskje det av og til går litt inflasjon i dem. Jeg vet ikke om Norge markerer seg spesielt sterkt med ekstra mange av den lokale sorten, men det virker som om de fleste tettsteder med respekt for seg selv har en begivenhet om sommeren de kan skryte av. Den går gjerne over minimum et par dager, og inkluderer helst alkohol fra plastbeger, høy musikk og god stemning for parring. Jeg skal ikke kalle det sjelløst, men jeg vil sette vår egen jazzfestival litt høyere. Vi kan begynne med litt historikk og raske fakta.

Moldejazz regnes som en av de eldste, største og viktigste jazzfestivalene i Europa. Kanskje ikke le grande importante, men jeg liker tanken om at en halvsovende vestlandsby med ~20 000 innbyggere kan arrangere noe som faktisk kan nevnes i samme setning som ekvivalente festivaler i storbyer med millioner av innbyggere.

Festivalen har blitt arrangert siden jazz var like skummelt som homofili, nærmere bestemt 1961. Etter ryktene å dømme var det idealister som arrangerte, og publikum var gjerne hasjrøykende jazzcampere. I dag har de homofile fått ny ekteskapslov, og jazzfestivalen har for lengst fjernet seg fra de rene (jazz)idealistene. Med 80 - 100 000 tilreisende trenger man selvfølgelig en voksen administrasjon, med alt tilbehør som seg hør og bør. Veldig mange drar også til byen for å oppleve livet, men kunne ikke drømme om å faktisk gå på en konsert, med mindre det er en stor artist på Romsdalsmuseet eller selvfølgelig Di Derre i ølteltet.

Med en mor og en far som lenge har vært engasjert i festivalen, både som publikum og som frivillig arrangør, så er det vanskelig å ikke bli mer eller mindre dratt med. Og det har jo både jeg og Kaja gjort. Tuslende i føttene til far fikk vi tvilsom arbeidsstatus, men likevel et fint festivalkort som skaffet oss tilgang til konserter hvor det ikke var så mange jevnaldrende å finne. Jeg husker å ha vært på Kulturhuset med Blå, ganske lenge før det ble aktuelt å kunne bedøve syrejazzen med iskaldt øl. Jeg ble skubbet inn på Nils Petter Molvær av pappa lenge før jeg skjønte at jeg faktisk skulle tenke tilbake på den aktuelle Khmer-konserten med drømmende blikk (og øresus). Nuvel, nok nostalgi.

Familien har i alle fall vært knyttet til festivalen, og det synes godt nå for tiden. På Kulturhuset er pappa sjefen for laget av oss som passer på artistene, og laget består av meg, min søster, vårt søskenbarn og 5 - 6 gode venner. Med vanlig konsert om kvelden og klubb på nattestid har vi hele elleve band som skal innom og spille før lørdag natt. Vi fordeler disse internt mellom oss, og sørger for at de bli plukket opp på flyplassen, eskortert til hotellet, kommer seg på lydprøve, får ølet sitt før konserten, finner scenen, tørker svette av pannen deres i etterkant og videre sender dem ut av byen med første fly. En flott jobb.

Men det er ikke til å stikke under stol at motivasjonen selvfølgelig er musikken. Det blir mye lyd i løpet av en uke. I tillegg til de elleve konsertene på vårt hus, så har vi større konsertlokaler, utearenaen på Romsdalsmuseet, domkirken og flere mindre klubber. Romsdalsmuseet, med plass til 8 - 9 000 mennesker, ligner vel egentlig mer på en rockescene enn noe som drives av en jazzfestival, typisk med navn på plakaten som trekker De Store Massene. I år skal (blant annet) Kent og Mary J Blige gjeste oss, og de siste årene har vi (blant annet) hatt besøk av Sting, Paul Simon, Stevie Wonder, B.B. King og Buena Vista Social Club. Listen over kjente artister blir fort lang, selv om man begrenser seg til de ti siste årene. Derfor svir det litt å oppdage i ettertid at ens nåværende helter har gjestet byen, men for tidlig til at man fikk oppleve dem selv. Miles Davis troner selvfølgelig øverst, med Santana, Bob Dylan, Van Morrison og flere andre rett etter på min «burde ha sett»-liste.

Like mye som selve konsertene er det også alt … styret rundt som gjerne går ned i minneboken. Stå opp tidlig, gjøre jobben sin, spise dårlig festivalmat, klage over alle menneskene i byen, le av riggere, kikke over kveldens program, stå timesvis i kø for å komme inn på en konsert, drikke øl på kroa, danse på klubb, snakke med artistene om konserten, springe i skytteltrafikk mellom spillested og hotell, spore opp gjenglemte synther og krangle med hotellresepsjonister. Og gåsehuden man får når bandet spiller sin første tone.

Mandag

Som vanlig blir jeg slått av at arbeidsmengden under jazzen helt klart overgår det nostalgiske og rosemalte minnet jeg har fra året før.

I dag har jeg møtt og passet på Karin Krog. For ei fantastisk dame. Det er faktisk ikke gitt at man skal stråle som en sol, snakke like hyggelig med alle, synge fantastisk og holde konsert til 02.00 etter at man fyller 70. Og det er nesten bare sjarmerende at hun glemmer en superviktig lydsjekk fordi hun kom til å tenke på at krøllene hennes fortjente litt ekstra oppmerksomhet.

Dagens konserter

Trondheim Jazzorkester & Kobert – Akkurat som ventet. Nydelig samspill mellom dyktige jazzere fra Trondheim, et band som egentlig begynner å bli fast inventar på festivalen. Noen helt hysterisk kraftige partier fikk samtlige hårstrå på kroppen til å reise seg. Jeg tenkte først at dette kom til å bli tungt for føttene (det var stappfullt), men jeg sto fortsatt og trampeklappet dem fram på scenen igjen for ekstranummer.

Karin Krog & Steve Kuhn Trio – På grunn av dårlig booking ble dette sene saker med første tone rett etter midnatt. Hadde gledet meg hele dagen, men konserten ble ødelagt av at jeg måtte passe på backstage-området mer enn det som vanligvis trengs. Arrogante, fulle mennsker som finner seg til rette suger.

Dagens problemer

* Som vanlig kom det som en fullstendig overraskelse på ledelsen at det faktisk kommer musikere til byen denne uka. Som seg hør og bør hadde de derfor unnlatt å gjøre klar t-skjorter, roser og andre trivialititer som hører til velkomstpakken.

* Noen hadde tenkt at Karin Krog med følge skulle få en kjip matbong. Det syntes ikke vi. Men da fire verdensvante musikere kom for å spise på Seilet merket vi godt hvor liten by Molde egentlig er. «Nei, vi har ikke hørt om noen musikere som skal spise her. Vi har faktisk ikke åpnet ennå heller.» Alt ordnet seg til slutt, og våre gjester ble mette på fersk fisk.

* En av musikerene kom plutselig på at han ville oppgradere setet sitt på en flytur fra Stockholm til Newark. «Eeeh, jeg tror jeg må sjekke med sjefen min.»

* Fulle mennesker som ikke helt vet hvordan man oppfører seg backstage under konserter.

Tirsdag

Etter alt for lite søvn forsov jeg meg nesten til daten med Karin Krog, men jeg rakk kosepraten i resepsjonen til Hotell Alexandra med et nødskrik. Jeg ble belønnet med historier fra 70-tallet og en signert CD. Great success! Resten av dagen har jeg bare brukt til å gå på konserter og ellers ingenting.

Dagens konserter

JazzIntro – Post – I konkurransen til Norsk Jazzforum om stipend og gode greier fikk jeg med meg Post på Forum. Det var ikke alt de spilte som var like spiselig, men da de spilte de mer melodiøse låtene sine minnet de om Sigur Rós, Björk og [sett inn post-rockband]. Ikke ueffent, men de vant dessverre ikke prisen.

Ornette Coleman – Man kan aldri forberede seg godt nok til slike artister. Skillet mellom å lytte distansert til et band hvor alle virkelig spiller sin helt egne (stygge) melodi, og å gli helt inn i musikken er hårfin. I dag, kanskje for første gang, var jeg faktisk i et slikt humør at musikkformen passet. Da bassisten spilte Bachs cellosuite nr 1, og i tillegg Patti Smith kom inn og begynte å rope merkelige ord inn i mikrofonen over alt bråket, begynte jeg å skjelve.

Brad Mehldau Trio – Utvilsomt dagens høydepunkt. De spilte en veldig behagelig og melodiøs form for … progressiv jazz, ifølge AMG. Til tross for et veldig behagelig og tilbakelent lydbilde greide de å presse fram gåsehuden flere ganger. Klimakset kom da de covret Sufjan Stevens – Holland som siste nummer. I femten minutter svevde jeg et par centimeter over bakken.

Elephant9 – Altfor få dukket opp til avrundingen av kvelden på Kulturhuset til at det tok skikkelig av. Det sto ikke på musikken, som på sin side var en … blanding av stonerrock og prog. Ganske hardtslående saker, ørene mine takker meg for innkjøpet av gode ørepropper.

Onsdag

Med nøyaktig ingenting på plakaten ble dette en lite slitsom dag. Etter å ha spasert rundt i sentrum noen timer, samt funnet mye tvilsom vinyl i en bod, tuslet jeg opp til Kulturhuset og sovnet på gulvet under et bord. Én time senere var jeg mye ganske trøttere og veldig støl. Det straffer seg å legge seg 05.00 for så å stå opp 09.30 for å drikke te med sin mor. Patti Smith ble senere rett og slett nedprioritert på grunn av øs-pøs-regnvær. Værgudene gjør sitt beste for at været her under jazzuka er representativt for resten av året.

Dagens konserter

Marilyn Mazur og John Balke / Future Song – Årets Artist in Residence okkuperte Kulturhuset i nesten hele dag med tidenes lengste lydprøve og øving, siden Mazur fylte scenen med hundrevis av ting som hun kunne slå på. Damen selv var ei sjarmerende dame, men en managertype av den bryske sorten, og i tillegg med navnet Honning, gjorde hele seansen litt slitsom for de involverte. Men du verden for en konsert de spilte da de først begynte. Duoen begynte først alene, og de balanserte mellom stillferdige toner og tunge rytmer. Pent, men ikke fantastisk.

Da resten av bandet hennes, Future Song, kom på scenen endret alt seg. Gjennom én enkelt låt på sikkert en halvtime var de innom minst tre forskjellige musikksjangre og rytmer. På det mest intense var det en vegg av lyd, hvor det vekslet mellom å gi inntrykk av at alle bandmedlemmene – sju i tallet – spilte hver sin fullstendig improviserte solo samtidig, og å gli inn i en suggerende samspilt melodi. Jazz på sitt aller, aller beste, spør du meg. Gysningene nedover ryggen kom tett.

Soil & "Pimp" Session – Å prøve å beskrive denne konsertopplevelsen blir bare tåpelig. Ord strekker ikke til, og andre klisjeer. Bandet, som spilte klubb på Kulturhuset, består av seks japanere som rett og slett bryter med alt jeg forbinder med jazz. Lederen av bandet dirigerte de andre, delte ut applaus for soloer og ropte «Are yooouuu reeeaaaaadyyyyyyyyy?» til publikum. I tillegg hadde han på seg pimpeklær, pimpeskjegg og brukte megafon. Å beskrive resten av bandet skal jeg vente med; bildene jeg tok blir lagt ut med én gang jeg får tømt kameraet.

Å engasjere et moldepublikum midt på natten en helt vanlig onsdagsnatt kan vise seg å være en ganske vanskelig oppgave, og spesielt når det er et band som jeg tør påstå nesten ingen i salen hadde hørt om før de ble presentert i programmet. Men Soil og Pimpen greide det uten tvil. Jeg danset, hoppet og vrikket meg sammen med andre rett foran scenen som bare lo og lo og lurte på hva faen dette egentlig var for noe. All respekt til syke japanere som greier å gjøre en lapskaus av tradjazz, speedrock og reinspikka cheesyness til dansbar og fantastisk musikk.

Torsdag

Jeg trodde oppriktig talt at jeg hadde danset og var sliten i går. Men DJ Sunshine i kveld var bare over alle bakketopper og ned alle rutsjebaner forbanna morsomt. T-skjorta er full av sprittusj, svette, øl, imsdal og skitt fra gulvet. Beina banker. Og hodet er tomt.

Åherreguddettevarveldigmorsomt.

Fredag

En litt saktmodig dag. Etter litt springing fram og tilbake i byen og på flyplassen, samt parkering av artister, tok jeg en tur opp på Romsdalsmuseet for å se Kent. Romsdalsmuseet er helt klart et kapittel for seg selv i jazzfestivalens historie.

Ifølge historieoversikten til jazzfestivalen begynte de med Romsdalsmuseet som konsertarena allerede på 60- og 70-tallet, men det var først i 1989, med Blues Brothers Band, at stedet ble brukt for en storproduksjon og utescene. Og fra 1995 har det blitt en tradisjon med utekonsert foran feststemte mennesker, dog stort sett i begredelig vær.

Siden denne konserten, eller snarere disse, har blitt et enormt trekkplaster for festivalen, så drar man jevnlig igang en identitetsdiskusjon om hvorvidt rockestjerner og annet ymse hører inn på programmet vårt. Argumentene er gamle og slitte, men likevel fullt gyldige.

For det første: Festivalen tjener hauger med gryn som omsettes i bestillingsverk og dyre honorarer rundt konserter vi ellers ikke ville fått sjansen til å oppleve. Dette er egentlig grunnlag nok for min del alene.

For det andre: Konsertene er så populære, selvfølgelig i forhold til totalt antall innbyggere her i byen, at det blir mer enn bare en konsert. Populære artister Mannen i Gata(tm) kan forholde seg til sørger for at mange atypiske jazzfestivalkonsertgjengere får muligheten til å oppleve litt festivalstemning utover ølteltet i sentrum. Hele barnefamilier drar gjerne på små dagsekspedisjoner, og med 5-10 000 halvberusede breitalte moldensere får man faktisk noe som ligner på en genuin festivalopplevelse vi ellers må begrense oss til å lese om i Dagbladet.

Jazzkonserter er sjeldent for de brede massene, og det har jeg egentlig lite imot. Men å ha de brede massene med på lasset når det er snakk om en forvokst festival i en liten småby er så absolutt ikke å forakte. Jazzfestivalen er ikke bare en ting som skjer med jevne mellomrom, i én uke i året er Molde en jazzfestival. Hvordan kan man da argumentere mot konsertene som på mange måter er med på å etablere denne fellesmønstringen?

Slik, da var dét unnagjort. Og nå over til litt sutring. Jeg liker nemlig ikke Romsdalsmuseet som konsertarena. Stemninga blant publikum på gressmatta er fin den, men det minner ofte mer om enn søndagstur enn en (i vår målestokk) stor konsert. Når de mer rocka bandene kommer på scenen reiser mange seg opp, men med et totalt stivtstående norskt publikum som grunnlag er ikke store åpne områder og lite intim atmosfære det beste for å skape litt liv og røre. Kaizers Orchestra greide å dra med seg publikum, men da sto jeg helt ved scenen og hoppet opp og ned. Av erfaring vet jeg at jeg bruker å bli trist når jeg snur meg og ser bakover.

Så, tilbake til dagens hendelser. Kent var satt opp, og jeg må innrømme at jeg ble bra engasjert da teppet falt (bokstavelig talt) og energiske svensker/svenskfinner lagde lyd med gitarene sine. Men etter tre-fire sanger gav det seg fullstendig. Jeg prøvde å like det, men det gikk dårlig. Og her er jeg vel tilbake til hvorfor jeg liker Kent, men aldri har greid å engasjere meg i noen av albumene de lager. De er kjedelige. Og det hjalp så absolutt ikke med Romsdalsmuseets i mine øyne krevende scene. Så jeg tuslet.

Dagens (andre) konserter

Christian Fennesz & Food – En aldri så liten overraskelse. Jeg hadde regnet med noe frijazzmøl, så Konserten var egentlig strøket fra min plakat. Men etter å ha hørt det første nummeret gikk jeg ned og satte meg. De spilte noe som egentlig minnet mest om eksperimentell elektronisk jazz med innslag av stoner- og/eller postrock. Mot slutten av konserten spilte de noen latterlig lange låter med et crescendo som ikke lignet grisen. Joda, jeg begynte å skjelve. Jeg har slått hodet mitt i vegger som har vært mykere.

Sunkissed – Siden DJ Sunshine var en slik suksess bare dagen før hadde jeg høye forventninger til dette. Men en kombinasjon av total utmattelse, lite engasjement og litt bråkete musikk gjorde det lettere kjedelig. Bandet/DJ-ene kan i alle fall ikke klandres, effekter, lys og annet var helt top notch. Folk så ut til å kose seg også, så den dårlige opplevelsen kan antageligvis utelukkende spores til dagsformen.

Lørdag

Avslutningsdagen, om enn så vemodig, er nesten alltid velkommen. Det er begrenset hvor morsomt det er å bruke store deler av dagen på å pynte snacksbordet til artistene og spise potetgull på pauserommet mellom all springingen fram og tilbake i byen. Men men. Først og fremst greide jeg å forsove meg til konserten med Karin Krog. Ganske irriterende, jeg hadde gledet meg hele uka. Men det er vel uansett små sjanser for å greie å stå opp 06.30 når man legger seg 05.00.

Resten av dagen brukte jeg stort sett til å sitte barnevakt for bandet mitt, Brunborg, Taylor, Jormin og Strønen. De skulle først øve i tre timer og så ha en lydprøve på én time. Oh, the joy. Mens dette foregikk fikk jeg gleden av en ringerunde for å finne ut hva faktisk kontrakten deres inneholdt, bare tre-fire timer før konsertstart. I tillegg stjal noen min søsters splitter nye mobiltelefon. Hurra!

Dagens konserter

Brunborg, Taylor, Jormin, Strønen – Behagelig, vellåtende og harmonisk. I tillegg veldig engasjerende. Om jeg ikke skalv, så satt jeg i alle fall ikke i ro. Jeg vet rett og slett ikke mer å skrive om dette. Det skilte seg kanskje ikke spesielt ut, men var likevel et av høydepunktene mine denne uka. Pen og «enkel» jazz kan man aldri få for mye av.

Xploding Plastix feat. Thomas Strønen – Dette var bare utrolig skuffende. Siden de sist gjestet Kulturhuset – og skapte euforistemning for samtlige 600 oppmøtte – har jeg hørt på de jevnt og trutt, men det jeg hørte i kveld hadde lite med Xploding Plastix som jeg kjenner. Thomas Strønen er en utrolig dyktig musiker, noe han både viste under denne konserten og som en del av kvartetten tidligere i kveld, men det funket bare ikke som klubb hvor folk ville danse. Det ble helt klart i overkant eksperimentelt, og på noen partier minnet det mest om en voldsom egotripp hvor man ikke tok hensyn til sitt publikum. Diverse rop om låtønsker ble også glatt ignorert.

Så, etter 1t og 15min sier Hallvard Hagen «Det har vært fint å spille her, men nå nærmer vi oss slutten. Dette er siste låt, “Sports, Not Heavy Crime”. Takk for oss!». Publikum jubler, inkludert meg. Endelig noe kjent og dansbart. Øreproppene blir plukket ut, og beina starter å røre på seg. Endelig flyter ting igjen. Så da de avslutter blir de selvfølgelig klappet fram igjen til ekstranummer med høylydte forespørsler om å spille Shakedown Shutoff, kanskje deres mest kjente låt. Men neida, istedet spiller de kveldens særeste låt som jeg selv ikke med all velvilje i verden greier å like. Den utvikler seg til en 15-minutters syretripp som var helt uutholdelig for store deler av publikum. Det er aldri et godt tegn når folk begynner å gå under et ekstranummer.

Etter Xploding Plastix rundet DJ Sunshine av kvelden med én time gladmusikk. Dama er kjempesøt, og musikken hun spiller er fengende som fy. Jeg rakk såvidt å kjenne svetten renne nedover korsryggen før det var slutt. For i år.

Postfestivalstemning

Selv om konserten var over hadde vi fortsatt en del å gjøre. Etter å ha stablet ølflasker, kastet halvspist mat og stablet noen beduggede jazzere på beina, begynte det å ligne på noe. I 1. etasje hadde riggerne og vaktene begynt sin avslutningsfest med metal på faretruende høyt volum og øl i frie mengder. Omtrent i firetida. Det så morsomt ut, men jeg var ikke helt klar for å fortsette festen inn i søndagen.

Derimot bestemte vi oss for å ha vårt eget nach på Varden. Vi lastet BX-en med André, pappa, Kaja, Kjell Ove og meg før vi cruiset oppover trange grusveier i altfor høy fart. På toppen knakk vi en vinflaske mens vi så sola stå opp bak fjellet i øst. En episk, perfekt og nesten kvalmende cheesy avslutning av en veldig fin uke.