I dag, det vil si i forigårs, gikk Jonna og Jørgen og jeg en tur på fjellet. Været var i grunnen eksemplarisk. Kaldt og fint, akkurat som i gamle dager. Vi gikk opp til Øverlandsvannet, der det var stappfullt av folk som gikk på skøyter, folk som bare herjet rundt på isen, folk som grillet pølse, og i det hele tatt. Det var tilogmed en mann som syklet rundt på isen og slepte to unger på en rattkjelke bak seg. Det var med andre ord en riktig så oppbyggelig atmosfære, så vi gikk videre.

På Bergsvannet var det mange færre mennesker, og Bergsvannet er attpåtil mye større, så der var nok person-tettheten nede på noen få pr kvadratkilometer. Vi bestemte oss for å stoppe der. Jørgen gikk litt på skøyter, men det var ikke optimalt føre, så vi bestemte oss for å lage et bål, bare for å vise at vi kunne. For å understreke at vi er menn, så og si.

Det eneste vi hadde med oss var omtrent sju fyrstikker, så vi var stort sett prisgitt det vi kunne finne naturen. Slett ikke som denne Lars Monsen, som har med seg både det ene og det andre i sekken. Selv sverger jeg til de tørre, tynne kvistene du finner nederst på furutrær, mens Jonna hadde mer tro på tynne bjørkekvister. Furukvistene, som må være fra greiner uten nåler, og som skal knekke lett med et skarpt smell, er vanligvis veldig tørre. Ulempen med dem er at de er veldig porøse, så de trekker lett til seg regn, og som vi husker regnet det heftig natten før.

Bjørkekvistene derimot, er i utgangspunktet levende kvister, men siden bjørka er et løvtre trekker den ned mesteparten av fuktigheten i treet på høsten. Disse kvistene er dessuten fortsatt dekket av tynn, frisk bark, som gjør at de ikke vil trekke til seg vann om det regner. For å være på den sikre siden bestemte vi oss for å bruke begge deler, men vi ble enige om å foreta nøyere testing ved en senere anledning.

Uansett var vi begge enige om at vi måtte ha masse never i bunnen. Dette var forholdsvis greit å finne, men den var dekket av is fra regnværet dagen før. Heldigvis kunne Jonna et triks. Som en ekte villmarkens sønn puttet han en stor bunke never i lua, og gikk rundt med den mens vi sanket ved.

I bunnen la vi noen biter av en råtten stamme vi fant, bare for å hindre bålet i å smelte seg nedover, og så var det å tenne på never, og så kontinuerlig holde fyr i den mens vi stablet de tynneste pinnene oppå. Det tok en stund, men vi fikk etterhvert til en solid kjerne av glør i bålet vårt, og hvis vi hadde villet kunne vi nok holdt det gående gjennom natten. Når det var brakt på det rene, sparket vi snø på bålet og gikk hjem.


-Tor Nordam