I dag gikk jeg bortover en korridor i Realfagbygget, blid og fornøyd etter å ha produsert ca én og en halv side med ligninger, som kanskje tar meg litt nærmere et delmål. Jeg var rett og slett ganske fornøyd med meg selv. Helt til jeg møtte en jeg kjenner, som går siste året på siv.ing.-studiet i fysikk.

Jeg spurte hvordan det gikk med ham, og han kunne fortelle at han stort sett var ferdig med prosjektet sitt. For de som ikke er godt kjent med opplegget kan jeg fortelle at på masterstudiet er det slik at man i løpet av de to siste årene skriver en oppgave, som skal telle 60 studiepoeng, altså et års arbeid.

På sivilingeniørstudiet er det litt annerledes. Der begynner de ikke med oppgaveskriving før i høstsemesteret det siste året. Da skriver de et såkalt prosjekt, som teller 15 studiepoeng tror jeg, og i vårsemesteret skriver de det som heter diplomoppgaven, som teller 30 studiepoeng (tror jeg). Disse to oppgavene trenger ikke handle om det samme, men jeg tror det er mest vanlig å holde seg til ett tema.

I alle fall, han var nesten ferdig med prosjektet sitt, som handlet om gassutslipp fra havbunnen eller noe slikt. Han hadde laget en ny modell for dette, og det enste som gjenstod var at han skulle sammenligne modellen sin med noen data fra et forsøk. Han kunne dessuten fortelle at han hadde fått en stipendiatstilling, der han skulle jobbe med strømninger i smeltet aluminium.

Og da sier jeg bare goddamn. Disse anvendte fysikerne er så nyttige at jeg blir rent uvel. Se bare på denne fyren. Han kan jo brukes til alt mulig rart, både oljerelaterte greier og aluminiumsgreier. Til sammenligning har jeg så langt greid å finne et stort og stygt uttrykk for Casimirenergien til et felt som ikke finnes, i d+1 dimensjoner.

Jeg prøver naturligvis å tøffe meg litt ved å kalle ham en sellout, men jeg vet jo at det han driver med er minst like vanskelig og teoretisk som det jeg driver med, og sikkert like intellektuelt tilfredstillende, så sannheten er at jeg av og til lurer på om jeg burde valgt å studere noe nyttig. Heldigvis går det fort over.

-Tor Nordam