Trond og jeg sitter her og snakker litt om dette med Afghanistan, og vi er ikke helt sikre på hva vi mener, men vi kan skrive en liten artikkel likevel, som kan danne grunnlag for litt diskusjon. Først skal jeg imidlertid se om jeg kan hanke inn en uttalelse fra Jørgen, som er på vei ut (konsert på Samfundet):

HÆ? Hva mener du med hva mener jeg om Afghanistan? Hva jeg mener om at Norge sender soldater dit? Jeg tror faktisk ikke jeg bryr meg. Jeg har ingen mening om det. Jeg bryr meg ikke fordi vi er allerede der, jeg synes kanskje det var litt teit i utgangspunktet, men nå er vi der. Det var ikke jeg som sendte dem. Men nå er de der, og da må vi slutte å syte. Politikerne sa vi skulle sende soldater, og da må vi være der til det ikke er bruk for oss mer. Så jeg har en mening, men jeg bryr meg ikke.

Trond og jeg er som sagt ikke helt sikre på hva vi mener, men noen ting er vi enige om, og det er for det første, som Jørgen sier, at vi må slutte å syte. Når vi sender meget dyktige elitesoldater til utlandet for å drepe Talibansoldater må vi ikke gå rundt og late som om vi ikke er i krig. Vi må ikke bli overrasket over at norske styrker dreper noen, og heller ikke når norske styrker blir drept.

Videre, vi leste at en eller annen norsk offiser mente at veibomber er et feigt våpen. Og det kan man jo være enig i, men altså. Under overskriften Overlegne våpen ga seier kan vi lese følgende i Aftenposten:

- Jeg tror vi har noen viktige fordeler som vi evner å bruke i strid. For det første har vi utrolig bra utstyr, og for det andre har vi utrolig dyktige mannskaper. I mandagens trefninger var bombekasterne og pansret personellkjøretøy utstyrt med 30 millimeter maskingeværkanon hovedaktørene. I tillegg har vi meget gode skarpskyttervåpen. Dette gjør det mulig å nedkjempe fienden på svært lang avstand med stor nøyaktighet. Dermed kan vi utsette fienden for ild uten at de kan nå oss, forklarer han.

Så la oss ikke krangle så mye om hvem som er feigest.

Trond har kommet med to viktige spørsmål vi gjerne vil ha oppklart. For det første, vi må spørre oss hva vi egentlig ønsker å oppnå med å være i Afghanistan. Amerikanere sier gjerne at soldatene i Irak og Afghanistan slåss for landet sitt, og det samme har vært sagt i Norge. Er det egentlig tilfelle?

Formodentlig er argumentet at ved å være i Afghanistan bidrar vi til stabilitet der, og stabilitet er en bra ting, også for andre land. Men Afghanistan var jo stabilt som et fjell under Taliban, og ved å krige mot Taliban har vi nå bidratt til å holde Afhganistan mindre stabilt i sju år eller noe slikt. Innvendingen her er naturligvis at mange hadde det ganske ille under Taliban, og praktisk talt alle i Afghanistan vil få det bedre om landet blir et stabilt demokrati.

Men igjen, har vi egentlig noen rett til å dra til andre land, og forsøke å tvinge på dem vårt syn på hvordan et land skal styres, spør Trond? Vi var jo ganske drøye selv for noen hundre år siden, men det har blitt folk av oss etterhvert, synes vi selv i alle fall. Burde ikke de få samme sjanse til å utvilke seg langsomt til noe bedre, slik vi har gjort?

Hvis vi for eksempel ble angrepet av alver fra Lothlorien, eller Vorloner, ville ikke vi protestert hardt? Til tross for at begge helt sikkert har et mye bedre samfunn enn oss? Og det var ikke akkurat så mange som tok til orde for å angripe Taliban før de gikk hen og sprengte ting i USA.

-Tor og Trond