På ungdomsskolen valgte jeg, som så mange andre, tysk. Jeg tror faktisk hele 75% av vårt kull gjorde det samme. En av tingene vi ble fortalt den gangen var at tysk var det «tekniske språket». Hvis vi tenkte på å studere realfag kunne det nok være lurt å velge tysk.

Det var naturligvis sant en gang. Rundt begynnelsen av dette århundret var tysk det store fysikkspråket, sikkert delvis fordi så mange store fysikere skrev på tysk. Einstein, Planck, Born, Lorentz, Boltzmann, Pauli og sikkert mange andre, skjønt jeg må innrømme at jeg bare nevner folk med tysk-klingende navn her. Om de faktisk bodde i Tyskland eller Østerrike er jeg usikker på. Men uansett, tysk var et stort språk innen realfag.

Så kom imidlertid denne krigen, og den ødela i grunnen alt. Ikke bare utvandret utrolig mange vitenskapsfolk til Storbritannia og USA før krigen, men også etter krigen var det mange rakettforskere og slikt som ble rekrutterte til å jobbe for USA, og plutselig var engelsk det store språket, og nå er det bare bull at man bør velge tysk om man vil bli realist.

Men i alle fall, jeg valgte tysk, og jeg hadde i grunnen et par lite inspirerende lærere, helt til jeg kom i andre på videregående. Her fikk vi en lærer som på mange måter fikk meg til å få lyst til å lære tysk. For det første inspirerte han meg gjennom frykt, men også etterhvert fordi han hadde bra holdning. For eksempel, av og til var det noen som søyt hvis han nevnte en prøve, fordi «Vi har norskprøve dagen etter» og denslags. Dette avfeide han naturligvis, fordi, som han sa, det er ikke meningen at du skal lære deg pensum dagen før en prøve. Og det hadde jeg alltid pleid å tenke når folk sa slike ting.

Videre sa han at det ikke var hans jobb å lære oss tysk. Det skulle vi lære hjemme på kammerset, som han sa, og det også apellerte veldig til meg. Resultatet av det hele var at jeg fikk en voldsom inspirasjon, og faktisk ønsket å lære meg tysk. Dessverre fikk jeg dette kicket omtrent en måned før jeg var ferdig med tysk for godt, så det ble ikke til at jeg gjorde noe med det.

Nå føler jeg imidlertid at det er på tide å ta tak i dette igjen. Det er nesten litt pinlig å gå rundt og tenke på meg selv som høyt utdannet, og så bare snakke to språk. I gamle dager snakket de jo alt mulig rart, så det burde jeg også greie. Dessuten er det visst noe med at man bør lære seg et språk i ny og ne, hvis ikke blir det mye vanskeligere når man først setter i gang.

Jeg har derfor gått til det drastiske skritt å bestille et søndagsabonnement på Frankfurter Allgemeine Zeitung, som forhåpentligvis vil begynne å dukke opp i postkassen min om en uke eller to. Jeg regner med at jeg vil plukke opp litt tysk hvis jeg pløyer meg gjennom en tysk avis i uken, med flittig bruk av ordbok.

-Tor Nordam