Ja, da kjører jeg på med matprat. For i dag tok jeg nemlig å lagde meg middag. På butikken fikk jeg det for meg at jeg burde gjøre noe litt fancy, men samtidig ufancy. Camilla hadde bedt om kjøttdeig og pasta, og det syntes jeg var et godt utgangspunkt. Jeg kjøpte/hadde fra før følgende (til to personer):

Ca 300 gram ytrefilét av storfe
En liten løk
Et par tomater
En boks skinnfrie tomater
En liten løk
Hvitløk
Tagliatelli
Frisk basilikum
Oregano
Parmesan
Pepper

Det første jeg gjorde var å hakke kjøttet. Teorien er at kjøttdeig ikke er særlig bra saker, delvis fordi det inneholder mye fett og tøys, delvis fordi det er mer most enn skåret, slik at man sprenger cellene i kjøttet og greier. Det sier i allefall Andreas Viestad. Derfor tar man en skarp kniv, og tar seg på tak og kutter kjøttet i bittesmå biter, så blir det mye bedre. Men det må kuttes ganske fint, det er ikke meningen at det skal bli som små biter kjøtt når du steker det, men mer som deig. Men ikke helt deig heller. Noe at det bra med å finhakke kjøttet på denne måten er jo at man får små biter som er mer spennende å spise.


Kjøttet slengte jeg i stekepannen i olivenolje, som jeg også hadde, selv om jeg glemte å skrive det på lista. Mens den stekte litt kuttet jeg løken i små biter. Jeg liker den best når den er i så små biter at den nesten blir en del av sausen.


Så kuttet jeg tomatene også i små biter, men hvis man skal ha mye saus må man ha fryktelig mange tomater, så jeg spedde på med litt deilig hermetikk.


Når kjøttet Når kjøttet var sånn passe stekt slengte jeg oppi løken og de ferske tomatene. Boksen venter vi litt med. I mellomtiden fant jeg frem litt baslikium, og grovhakket et liten bunke blader.


Så slengte jeg oppi basilikum og tomatboksen, oregano, hvitløk og litt pepper, og druste opp varmen. Sånn ca nå er det også på tide å sette på vannet til pastaen. I dag hadde jeg valgt tagliatelli, som jeg synes passer bra når man har en rett med middels mye saus.


Det beste er å bruke rikelig med lettsaltet vann, og slenge oppi pastaen etter at det koker, og la det koke friskt hele tiden. 7-8 minutter eller noe slikt, så blir den ikke helt myk. Jeg glemte meg og kokte den minst 12 minutter. Når pastaen begynner å bli ferdig har sikkert sausen på kjøttet også kokt inn en del og blitt litt tykkere, så da er det bare å servere. Jeg liker å druse på masse parmesan.


Parmesan er slikt som er greit å ha i kjøleskapet. Man trenger ikke å bruke den så ofte, for den står seg nesten evig, og blir egentlig bare mer spennende med alderen. Klumpen på bildet er nok ca et år gammel, jeg har i allefall hatt den så lenge jeg kan huske. Men nå er den snart tom, og det blir jo litt trist. I tillegg til parmesan er det nesten alltid en hit med pepperkvern på bordet. Hva drikke angår, så funker en rett som dette naturligvis meget bra med en vin av det røde slaget, gjerne fra Italia. Det hadde jeg ikke for hånden, så det ble vann med vannbiter i.


Å lage denne maten tok meg noe i overkant av to timer, men hvis du ikke tar det bryet med å rigge studioblitser, og lar være ta nærmere 300 bilder mens du holder på burde det være gjennomførbart på en halvtime eller noe. Altså bare litt lengre enn det tar å lage en grandis. Fordelen med grandis er naturligvis at du kan gjøre hva du vil mens ovnen gjør grovarbeidet, men det er greit med litt bedre mat også avogtil. Og takk til Alasan for lån av blitser.


-Tor Nordam