Nå er vi på vei til å komme oss bort fra dette usiviliserte hjørne av verden (hvor de friterer Mars™-sjokolade og ikke bruker blandebatteri eller dobbeltisolerte glass). Ikke så å forstå at Edinburgh ikke er herlig og at jeg har satt veldig pris på senere vinter og tidligere sommer, og det er ingen tvil om at jeg foretrekker arkitekturen her fremfor noe annet sted i verden (som jeg har sett, i alle fall). Men nå vender jeg altså nesen hjemover. Snart.

Først må det pakkes.

Som Tor har vært inne på tidligere (her og her og her og her), er ikke pakking noe som faller oss helt naturlig. Vi har imidlertid blitt bedre på det gjennom årene, og det har gått relativt smertefritt denne gangen.

Først brukte vi en kveld på å pakke alt ned i små kopipapir-esker.


De er veldig greie, for selv om du fyller dem med bøker, blir de aldri veldig tunge. Noe Tor demonstrerer her (Tor er tøff):


(i mellomtiden fikk jeg øvd på sjonglering og vi tok pauser med litt vin)


Deretter viste det seg imidlertid at NorCargo insisterte på å være vanskelige. De nekter å ta imot personlige eiendeler som ikke er pakket og forsikret av et flyttefirma. Vi måtte derfor ty til Mailboxes, som Tor fortalte om i går, og de krevde at vi skulle pakke alt i esker på 30 kilo.

Tor tok imidlertid utfordringen:


Han pakket


og pakket


og løftet og bar


og pakket opp


og pakket ned


med bobleplast og gode greier


(bobleplast er gøy)


Men nå er alle kassene fulle, så da gjenstår det å se om vi får alt det resterende ned i bagasjen.
Det er jo bare småtteri, og litt klær og litt bøker. Og det er jo litt skummelt, for det er jo alltid småtteriet vi har hatt problemer med.