Most recent comments
2021 in Books -- a Miscellany
Are, 2 years, 11 months
Moldejazz 2018
Camilla, 5 years, 4 months
Romjulen 2018
Camilla, 5 years, 11 months
Liveblogg nyttårsaften 2017
Tor, 6 years, 11 months
Selvbygger
Camilla, 1 month, 4 weeks
Bekjempelse av skadedyr II
Camilla, 11 months
Kort hår
Tor, 3 years, 11 months
Ravelry
Camilla, 3 years, 6 months
Melody Gardot
Camilla, 5 years, 5 months
Den årlige påske-kommentaren
Tor, 5 years, 8 months
50 book challenge
Camilla, 11 months, 3 weeks
Ten years ago
Nissebading
Tor
Controls
Register
Archive
+ 2004
+ 2005
+ 2006
+ 2007
+ 2008
+ 2009
+ 2010
+ 2011
+ 2012
+ 2013
+ 2014
+ 2015
+ 2016
+ 2017
+ 2018
+ 2019
+ 2020
+ 2021
+ 2022
+ 2023
+ 2024

Reisebrev fra Orienten, del 1



Jeg har hittil snytt dere for min lenge bebudede, rikt illustrerte reisereportasje fra den andre siden av jorda. Problemet er at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne.

Jeg vet! Jeg begynner hjemme hos meg selv. Der satt jeg nemlig, i fred og fordragelighet, og «leste meg opp», som det kalles, på fremmede kulturers skikk og bruk. Mest fordi det er merkelig, artig og litt interessant, og ikke så mye fordi jeg trodde det ville komme til nytte. Selv om vi fra Vesten vet lite om kineserne og deres finurligheter, er det nemlig rimelig å anta at de vet alt om den hvite mann, fordi de har lært engelsk på skolen, de går med slips og caps og ser på Friends og sikkert også East Enders, og jeg regner med at ingen ville tatt det ille opp om jeg skulle komme i skade for å gi en av dem en blå gjenstand i bursdagsgave. (Noe som visstnok krenker deres ære på det grusomste – i tjue slektsledd.) De vet nelig mer om oss enn vi vet om dem, og de vet at vi ikke vet så mye.
            En av tingene jeg fikk vite, var at de ikke tar så veldig lett på leiing og kyssing i offentlighet. «Get a room!», sier de da, også skjærer de av deg hånda. Det er derimot helt ok å leie og kose som et tegn på hengivenhet og respekt mellom nære venner av samme kjønn, så lenge man ikke er homo. Da blir det bråk. Merkelig folk, sa jeg til meg selv, og tenkte ikke så mye mer på det.
            Ikke før jeg satte meg i flysetet på Heathrow og forberedte meg på tolv timers Google Earth rl. Omtrent da den engelske kanal begynte, ble jeg dratt inn i konversasjon med en gammel kineser i nabosetet som hadde vært en uke i London uten å snakke med andre en sine kinesiske slektninger, og var storbegeistret for endelig å få praktisere sin engelsk på vei hjem. Han var kjempeenig i alt jeg sa (Jeg tror det er et tegn på respekt), og før Normandie var han i gang med å holde meg i hånda. Takket være mine kulturkollisjonsforberedelser, var jeg godt rustet til å være aksepterende heller en forskrekket. Noe annet ville nok ha vært det samme som å rive av ham ansiktshuden. Han pratet mer og mer ivrig om alt mellom himmel og jord, og før vi var over Øst-Europa hadde knuget hånda mi til en liten, svett rosin, gjentatte ganger skallet meg i hodet for å uttrykke at han syntes jeg hadde så rett, så rett, samt med barnlig nysgjerrighet fiklet og gnidd en hel masse på mitt (for ham) tykke skjegg og legghår. Min (igjen, for ham) kraftige hårvekst var et tegn på stor visdom og styrke, mente han, og med min disposisjon ville jeg nok en dag bli professor og toppidrettsutøver samtidig, det var han ikke i tvil om. Det var tydelig at skryt stod høyt i kurs, men jeg hadde ikke lest nok til å vite hva han ville ha. Jeg var redd for å ha tråkket i den kulturelle salaten da jeg gjettet hans alder altfor lavt (Jeg sa 60, han var 80!), men sannelig hadde jeg rett: De vet hvordan vi tenker, og han ble ikke fornærmet fordi jeg underslo hans høyt respekterte høye alder. For sikkerhets skyld skallet jeg ham er par ganger i panna.
            Da vi landet tolv timer senere, var jeg allerede en rekke erfaringer rikere: Jeg hadde funnet ut at kineserne er et hyggelig men sprengmiles folk, jeg vet nå hvordan etnologiske undersøkelsesobjekter føler seg (Noe jeg inntil nå aldri trodde en hvit mann skulle trenge å vite), og jeg hadde fått utfyllende informasjon om hvordan man kan bli impotent av å spise suppe av rishams under den japanske okkupasjonen av Sumatra, og hvordan man kan bli frisk igjen ved å slå fingrene sammen i et bestemt mønster. Hurra! Jeg er klar for den store verden!

Hongkong


Hør gjerne på noe pompøs og ikke så fin 90-tallsmusikk mens du ser på bildet til høyre.
(De nærsynte og de detaljhungringe kan trykke på bildene for forstørring.)

Togturen fra flyplassen til sentrum tok mindre tid og inneholdt flere skyskrapere enn noen togtur jeg har tatt før, og det første som slår en ved byen, er nettopp at den er bitteliten men enorm. Den administrative regionen fyller gode tusen kvadratkilometer, alle forsteder og litt vann inkludert. Altså på størrelse med Misund kommune. Selve Hong Kong Island er 80 km² – mindre enn en fjerdedel av Molde. Her bor det over sju millioner mennesker.
            Folketettheten er dermed temmelig dramatisk: Den tredje høyeste i verden. (Seks og en halv person per kvadratmeter, noe man ganske ofte kunne se med egne øyne.) Disse øyboerne trenger altså den plassen de har. Og når områdets gjennomsnitlige BMI i tillegg ligger ganske nær null, gir dette svært smale fortau med rasende trafikk på den ene siden og små enmanns-boder som falbyr alt fra avansert elektronikk til stekt frukt på den andre siden, og bittesmå rom med kitsj og mugg på veggene. Dette lilleputt-landet er derfor, naturlig nok, bygd i høyden, ikke i bredden. Enten det dreier seg om fancy finansbygg i glass og stål, eller skranglete betongleiegårder med en air condition surret fast i hver vinduskarm, er husene så høye og tynne at de nesten kræsjer i toppen. Og det er fremdeles fare for å stange hodet i taket, om du er en under middels høy europeer.

Tak har de for øvrig utendørs òg. Gatene er forsynte med et til tider heldekkende mellomnivå av diverse overdimensjonert neonbelysning, så man tar seg ofte i å lure på om man er ute i trafikken eller inne i et kjøpesenter. Men jeg var inne i et Hongkong-kjøpesenter, og dét ... Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg brukte å synes Roseby var klaustrofobisk, men dette var etasje på etasje med én meter brede korridorer, hvor butikkene utgjorde vegger. Ikke noe friareal, ikke noe albuerom, ikke noe sollys, bare et uendelig, overopphetet, bunkersystem med sju millioner mennesker som står to centimeter unna deg og bruker masse energi på å få deg til å kjøpe ting som blinker og piper. Og den eneste måten å finne utgangen, er å fortsette å gå og håpe man er heldig. Der inne fikk jeg litt battle fatigue, det må jeg bare innrømme. Spesielt da jeg for femte gang ble tilbudt en elektronisk hund av samme person, mens jeg oppriktig trodde jeg var på vei til utgangen.


1. Typisk Hongkong.
2. De tre typene av hus: Kjempehøye skyskrapere, kjempehøye mur-leiegårder og kjempehøye, spinkle bambusstillaser der en av de to førstnevnte skal oppføres. De innfødte fortalte at på grunn av den rekordhøye luftfuktugheten, råtner alt som er av bygningsmateriale (selv betong, noe jeg vantro måtte godta etter å ha sett det selv inne i hvert eneste hus) og byen bygges om så kontinuerlig at kun de mest berømte husene vedlikeholdes. Resten rives og bygges opp igjen med ca fem års mellomrom.
3. Typisk Hongkong igjen.

Lovlydig maurtue
Denne gaten har jeg et bilde av, fordi den var folketom nok til at man kunne stå stille i to sekunder. Gatene holder nemlig samme intensitetsnivå som butikkene. Heldigvis er det høyere opp til neontaket, og sola kommer seg på en eller annen måte gjennom. Så alt i alt er det ikke som et kjøpesenter i det hele tatt. Men gatene har fortsatt seks og en halv person per kvadratmeter, som piler målbevisst til og fra. Det virker først kaotisk, og fatale forgjengerulykker virker like uunngåelige som mopedulykker gjør i Italia. Men en vesensforskjell blir snart merkbar: Folkestrømmen er nitidig samkjørt. Alle vet til enhver tid hvor de skal og hvor de skal være for ikke å være i veien for noen andre. Den eneste måten man kan forulykke i trafikken her, måtte være ved å stoppe opp, og slik forårsake en fotgjengerkork med påfølgende stampeed. Da kommer flere millioner til å dø, og det blir forferdelig. Men til gjengjeld går man så trangt klemt inn i alle kineserne, at om man slutter å bevege beina, vil man bare bli skjøvet avgårde av folkemengden, litt som et rullefortau, og så lenge man er kjapp til å lese gateskiltene og smette rundt hjørnene på riktig sted, går det helt fint. Jeg vet ikke om stagediving eller maurtue er riktig bilde, men med tanke på de universelle flaskesamlerne, som her til lands bærer oppakninger femti ganger sin egen størrelse, blir det nok sistnevnte.

Hvor de får flaskene fra, er riktignok fortsatt en gåte. Det finnes nemlig ikke søppel noe sted. I likhet med Singapore, opereres det med strenge bøter for kasting av noe som helst på gata. Ikke at jeg tror en slik bot har blitt skrevet ut noen gang. Sjokoladepapir på gata ville ha forstyrret den kollektive chi og shui som trengs for å kunne gå på rekke hver dag hele livet, like strukturert som tyske T-baner. Folk her er så lovlydige at lover egentlig ikke trengs. Overfall, ran og voldtekt hadde de nesten ikke hørt om. Dette står jo i skarp kontrast til hva jeg lot meg fortelle før jeg dro.
            Min aldrende eks-sjømann-gårdeier fortalte nemlig med andakt i blikket om opiumsbulene, fylte av søvnige skjeletter, gledeshusene med svalganger fulle av tause, nummererte kimono-piker, mørke smug hvor blåøyde sjømenn går inn og aldri ut igjen, og gatebander som kung fu-er hverandre i småbiter for et godt ord. Mye har tydeligvis skjedd siden 1930-tallet, og Hongkongs skumle image er nok en saga blott. Men jeg tror jeg til slutt fant byens shady quarters, i alle fall et relativt belastet område. Det var ikke mye å skryte av: En liten park, på størrelse med en vanlig norsk stue, bak noen hus langs hoved-utelivsgata. Her var det én stykk graffiti, byens eneste så vidt jeg kunne se (det sto ett eller annen dumt også, «toilet» eller noe lignende), og en gjeng party teens med lilla hår, som ble arrestert like for øynene på oss av førti politifolk i krigsutrustning, visstnok fordi de røyket pot og spilte musikk.



Men overbefolkning, kjøpesenterfølelse og vage fascist-undertoner til tross: Hongkong er en fin og artig by. Deilig temperatur, men utrolig luftfuktighet. Etter fem minutter utendørs er klærne gjennomvåte, og som nevnt mugner jo byen foran øynene på en. Videre byr byen på østlig stemning og vestlig arkitektur. Først trodde jeg byen var britisk, med et sterkt innslag av kinesisk. Så trodde jeg den var kinesisk, med et ønske om å være britisk. Til slutt gikk det opp for meg at den er ingen av delene. Hongkong style består av en rotete blanding av øst og vest, og skjæringspunktet er hovedbestanddelen. Kanskje er det rotete, kanskje er det multikulturelt, men artig er det i hvert fall. Innbyggerne er kinesere som har levd i en britisk koloni hele sitt liv. Dette kommer til uttrykk i alt og ett, men det mest kjente, mest festlige og mest effektivt eksemplifiserende, må være deres forhold til engelsk språk. Velkommen til det obligatoriske kapittelet:

Chinengrish sightings
For oss fremstår kinesisk som et intrikat og nyanserikt språk med masse doble betydninger. For å gi et eksempel slår jeg opp på måfå i ordboka, og finner tzŭ (子). Det kan bety avkom/sønn/datter, eller frø/kime/rotknoll, eller barn/ung gutt, eller ungt dyr/insekt/fugl. Hittil gir det en slags mening. Videre kan ordet bety person, lærer, greve, eller rotte (spesifikt den rotta i «rottens år»). Det sier seg selv at om man slår opp dette ordet, og bare velger den første av de mange oversettelsene, vil man etter hvert få en rar setning som ikke betyr det den skal.
            Selv om engelsk synonymsystem er langt mer samlet, så og si, fungerer dette begge veier. Kinesere har nemlig en tendens til å velge ett tilfeldig av flere mulige synonymer, gjerne det rareste, og så putte det inn i en orientalsk strukturert setning. Mitt favoritteksempel er et skilt jeg ikke fikk fotografert, fordi jeg så det fra en buss i full fart. Selv ville jeg ha skrevet Join now and get a discount! De valgte Enroll immediately and enjoy a fee redemption!




1. Merkelig oppfordring på flyplassen.
2. Pak Sha Road pedestrian trial scheme - massejustismord mot fotgjengere?
3. Lightning earth do not remove – Jeg så ingen lynende kloder i nærheten. Kanskje hadde noen fjernet den.
4. Please aware of sudden noise – Jeg ser for meg at det står en fyr bak veggen som blåser i et horn hver gang noen stopper for å lese skiltet.

Jeg leste nylig at Kina har gitt en medalje til en amerikaner som har bodd seks år i Beijing, fordi han hjalp til å rette opp de verste skrivefeilene i skiltingen. Dårlig gjort å ødelegge moroa for oss andre, synes nå jeg.



Men kinesisk er rart på kinesisk også. Dette er verdens sjette høyeste skyskraper, og Hongkongs høyeste, det såkalte Two International Finance Centre. Det mest interessante med dette bygget er riktignok verken høyden eller byggtekniske spesifikasjoner, men måten de teller etasjene på. Det sier en del om kineserne, og det følgende er et slags sammendrag av noe man ser overalt. I motsetning til Vesten, hvor man hevder å hoppe over 13. etasje, flysete nummer 13, og så videre – uten at det egentlig er helt sant – er tallenes engasjement i ulykker noe man tar dødsens alvorlig her.
            Bygget består offisielt av 88 etasjer, ettersom 8 er et lykketall og selvsagt er 88 da et dobbelt lykketall. Dette fordi ordet for åtte (, 八) høres litt ut som ordet for lykke, (, 發), og fāfā (發發) betyr selvfølgelig dobbelt lykke. Dette tegnet kan kombineres til ett dobbelt-tegn, som de er kjempeglade i å henge på inngangsdørene sine, og i 2003 betalte en kinesisk forretningsmann snaue to millioner norske kroner for telefonnummeret 88 88 88 88. De legger altså en del innsats i å oppnå hell og lykke, på sin egen sjarmerende måte. Til gjengjeld har de et anstrengt forhold til tallet fire (sei, 四), som høres ut som ordet for død (sèi, 死). Via komplisert tall-fonetikk betyr det at man dør av å være i etasje nummer 24 (yi sap sei, 二十四: (Her er det) lett å dø) og 14 (sap sei, 十四: (Her) dør du definitivt). På grunn av disse uhyggelige tallene er etasjene utelatt til fordel for etasje 13 (sap sām, 十三) og 23 (yi sap sām, 二十三), som indikerer at det er lett/grantert å overleve(!). Videre finnes det 22 etasjer til, som ikke er definert som etasjer, men noe annet, slik at man skal kunne ende opp på 88 til slutt. Og den slags påfunn er ikke unikt for dette bygget. Blant annet ble byens aller mest kjente skyskraper (som jeg ikke husker hva heter, den der kantete greia, kanskje en slags bankbygning) utsatt for harde protester fordi et par antenner på taket ligner på døds-røkelses-pinner og arkitekturen brøt med feng shui-prinsippene.

Så slik er det i Østen.

Neste gang: Mainland China.

Comments

Jørgen,  02.05.07 12:51

De har det samme på japansk. Tallet fire uttales shi (四), samme som død. Derfor har de laget en ny uttale, yon (よん). Sju er også det samme; shichi (七: Sted å dø. Tid for å dø). Derfor har de yuyon (ゆよん) i stedet. For øvrig så var det mange flott bilder og fornøyelig lesning.

Tor,  02.05.07 16:59

I aikido sier vi (jeg inkluderer her japanske gamle menn i "vi") av en eller annen grunn "shi" når vi teller, men for eksempel teknikken som heter "fjerde prinsippp" eller noe slikt kalles "yonkyu". Merkelig.

Are,  03.05.07 20:52

Veldig, veldig god artikkel. Det er en god stund siden jeg var i Hong Kong. Artig å se en reportasje til derfra. Og en meget velskrevet en sådan!

Ser frem til å høre om fastlandet!

Ragnhild,  02.05.07 18:00

Kjempebra. Jeg slutter meg til den begeistrede leserskare.

Kjellove,  02.05.07 18:09

Hurra! Etter beskrivelsen av Kina i Anders Kvernbergs reiseguide er dette den beste reisereportasjen jeg har lest!

Kristian,  03.05.07 14:58

Så interessant og slik kvalitet, imponerende artikkel.

Tore,  03.05.07 16:55

Mer mer!

Anders K.,  04.05.07 12:13

Takk for alle bifall. Mer kommer.

Jeg vil for øvrig gjøre oppmerksom på at siden mine siste endringer av en eller annen grunn ikke kom med i den publiserte versjonen, samt at jeg selv ikke var helt fornøyd, har teksten nå blitt erstattet av final cut-versjonen. Kos dere med den mens dere venter på del 2.

Anders K.,  04.05.07 13:41

Jeg trodde forresten at japanere ikke brukte tiden sin på så mye annet enn å prøve å dø?

Eivind,  04.05.07 14:01

Hurra, jeg fikk final cut-versjonen!

Megafin artikkel, gleder meg til neste del!

Johannes,  27.05.07 14:52

Ah. Jeg sukker henført.
Category
Travel reports
Tags
Kina
Views
7914
Last edited by
Anders K., 25.07.10 04:57