I går var vi en tur på teater. Det ligger jo et teater rett borti gata her, og det er jo bra med litt kultur og slikt. Vi så et stykke som heter «Monks». Jeg er ikke sikker på hvorfor, det var nemlig bare én munk i stykket (pluss en slags klosterforstander, men han hadde er ganske liten rolle). Det var en komedie, men jeg hadde en slags følelse av at stykket prøvde å si noe dypt, uten at jeg er sikker på hva det var.

Når man skal se en film regnes det som en selvfølge at man ikke vil vite hva som skjer på forhånd. Av en eller annen merklig grunn later imidlertid ikke den samme regelen å gjelde for teater. Det er tvert i mot mange som mener man børe lese gjennom handlingen i et teaterstykke før man ser det. Jeg tar derfor sjansen på å gjengi handlingen i korte trekk:

En munk står på et fjell, og bygger noe. Så kommer klosterforstanderen, og han har med seg en ung dame som åpenbart er forstyrret. Forstanderen snakker litt til munken, som så helbreder damen. Damen blir igjen for å hjelpe munken med byggingen. Så kommer tre fyrer fra Glasgow. Den ene går bare når en av de andre fører ham, ellers bare sitter han og stirrer ut i luften med en bister mine. De to andre ber munken om å helbrede ham.

Etter mye frem og tilbake blir de enige om at munken skal prøve å helbrede ham mot at de to andre hjelper til med å bygge ferdig klosteret munken holder på med. Munken prøver, men greier det ikke helt. Mannen begynner imidlertid å snakke. Etter hvert kommer det frem at han er en tidligere IRA-mann som sprengte noen eller noe slikt. Til sutt bygger de ferdig klosteret, og så kommer det en sånn fyr og vil brenne det ned, og litt frem og tilbake, og så kommer det frem at klosterforstanderen har forlangt €50.000 fra alle som ville bli helbredet uten at munken har visst om det. Så går munken inn i klosteret, og så er det litt uklart hva som skjer, og så er det ferdig.

På et tidspunkt i stykket fortalte munken en historie om en nonne som hevdet at hun hadde Jesus' kors i hjertet sitt. Når hun døde åpnet de henne opp, og der fant de et kors av metall i hjertet hennes. Han sa videre at korset fremdeles hang i klosteret, så man kunne se på det om man ville. En av fyrene fra Glasgow (folk fra Glasgow kalles forresten Glaswegians) var skeptisk til historien, og han gjenfortalte den litt senere. Da gikk den omtrent sånn:

Long ago, when they had just invented autopsy, there was this nun, who claimed to be walking around with a fully operational aircraft-carrier in her heart. The other nuns laughed at her, of course, but when she died, they cut her open, and there it was! A small aircraft-carrier with tiny planes and choppers on it's deck. It still down in the monestary, kept afloat in midair by prayers.

Jeg synes det var veldig morsomt, uten at jeg egentlig er helt sikker på hvorfor. Men jeg tror kanskje det har med bruken av ordet «aircraft-carrier» å gjøre. Det var i alle fall et morsomt stykke, og jeg vil anbefale alle som er i Edinburgh i neste uke å se det. Det går frem til lørdag.

-Tor Nordam